Gå til hovedinnhold

Veien til suksess i Tippeligaen 2012?

Tippeligaen 2012 begynner å tette seg til når det gjelder hvem som skal stikke av med serietittelen. Selv om det er 11 serierunder igjen ser det per i dag ut som at ligagullet står mellom Strømsgodset, Molde og Rosenborg. Men hvorfor akkurat disse lagene og hva er bakgrunnen for deres suksess? Selv om disse lagene har klare likhetstrekk er det likevel interessante forskjeller mellom lagene. Rosenborg som har vært norges udiskutable topplag siden 70-tallet. De senere årene har de likevel ikke klart å opprettholde den overlegenheten de har vært så velkjent for. Trener har kommet og gått og suksessen har delvis vedvart, men altså ikke på en like overbevisende måte. Årets utgave av Rosenborg har tidvis vist gamle takter, anslått av en god del unge spillere som har gjort det godt de siste par-tre årene. Selv om Rosenborg virket til å ha noe på gang med unge spillere delvis i spissen, så har Rosenborg valgt å kjøpe inn etablerte spillere fra inn og utland for å antagelig sikre ligaggullet 2012. Siste tilskudd er Tarik Elyounoussi. At topplag i Europa velger å kjøpe seg til suksess er ikke er nytt fenomen når man ser på seierherrene i den Europeiske toppligaene, selv om det også her finnes unntak hvor spillerutvikling har vært en like avgjørende faktor som spillerkjøp. Det kan likevel virke som at en del av de unge spillerne mister muligheten til å vise seg fram i Trondheim.

Molde og Strømsgodet som altså er de andre potensielle gullvinnerne er kanskje kjennetegnet mer av de siste, selv om også de er noe ulik i sin vei til målet om ligagull. Molde har de siste årene vært ganske aktiv på overgangsmarkedet, men det som skiller dem fra Rosenborg er at de med få unntak har kjøpt unge spillere. De seneste eksemplene er 19-åringene Etzaz Hussain og Magnar Ødegaard. Ole Gunnar Solskjær sitt inntog i Tippeligaen 2011 ga som kjent seriegull i første forsøk. Hans umiddelbare suksess var kanskje noe tilfeldig og kan vel etter det jeg forstår delvis forklares med hans karisma som leder og ikke minst evnen til å motivere spillerne til å jobbe hard for ham og klubben. Selv om hans første tittel virket noe tilfeldig er det veldig lite som virker som tilfeldigheter når det gjelder hans spillerkjøp. Unge spillere fra myndighetsalder og oppover har vært gjengangeren i hans signeringer. Det er derfor lite tvil om at han tenker langsiktig i sin satsning og ikke bare tenker på seriegullet 2012.

Strømsgodset har jobbet systematisk lenge allerede. Og de begynner å dra fordel av den satsningen de har foretatt over tid. Stikkordet er kontinuitet og kontinuitet har de hatt. Drammens klubben har også hentet inn spillere, men disse har ofte også vært ganske unge spillere, men også en del meget godt etablerte spillere i slutten av 20-årene eller i starten av 30-årene. Strømsgodset har med andre ord satset på en miks mellom unge og gamle spiller som virker å være en god oppskrift på suksess for klubben. Klubben har i tillegg valgt/fått tilgang til en annen ressurs i form av samarbeid med en internasjonal toppklubb i form av Manchester City. De siste 3 årene har klubben hatt minimum en spiller på utlån fra seriemesterne og fått et verdifullt tilskudd til laget, hvor det seneste eksempelet er den norske unggutten Abdisalam Ibrahim, som allerede har rukket å vist seg fram for klubben.

Sett utenfra så kan det altså virke som at disse tre klubbene har noe ulike tilnærminger til hvordan både seriegullet 2012 skal vinnes, og hvordan man skal sikre at klubben også er med i toppen de neste fem sesongene. At disse tre klubbene faktisk vil være topp 3 klubber de neste fem årene tror jeg ikke vil gi en veldig høy odds blant tippeselskapene. Selv om klubbene har ulike tilnærminger virker de likevel til å fungere på hver sin måte. Hvilken(e) av disse klubbene som vil ha mest suksess de nærmeste 5 årene er i midlertidig ikke enkelt å spå. La oss håpe at de alle er tro mot sine veier mot målet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ny bok i februar: De norske fotballtalentene

Et års arbeid begynner å nærme seg slutten og de siste ordene i boken er skrevet. Boken som det har tatt 10 år å samle data til (med bruk av årlige spørreskjema til spillerne), skrev seg på mange måter selv. Boken som handler om de beste av de beste blant fotballtalentene, de aldersbestemte landslagsspillerne, de beste spillerne innenfor et helt årskull (født 1991). Utvalget i boken skulle tilsi at dette ble en brukermanual; hvordan ende opp som en profesjonell fotballspiller. Realiteten viste seg at det ikke er så enkelt. For alle spillerne endte ikke opp som profesjonelle spillere, selv om de sannsynligvis hadde de beste forutsetningene. Forutsetninger er derfor tydeligvis ikke nok.

Talent er heller ikke nok, om vi definerer spillerne i dette utvalget som de mest talentfulle spillerne i hele Norge, innenfor sitt årskull. Både forutsetningen og talent handler om noe uforløst. Noe som kan bli, men som ikke nødvendigvis slår til. Litt flåsete så betyr dette at forutsetninger ikke er e…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skol…