Gå til hovedinnhold

Veien til suksess i Tippeligaen 2012?

Tippeligaen 2012 begynner å tette seg til når det gjelder hvem som skal stikke av med serietittelen. Selv om det er 11 serierunder igjen ser det per i dag ut som at ligagullet står mellom Strømsgodset, Molde og Rosenborg. Men hvorfor akkurat disse lagene og hva er bakgrunnen for deres suksess? Selv om disse lagene har klare likhetstrekk er det likevel interessante forskjeller mellom lagene. Rosenborg som har vært norges udiskutable topplag siden 70-tallet. De senere årene har de likevel ikke klart å opprettholde den overlegenheten de har vært så velkjent for. Trener har kommet og gått og suksessen har delvis vedvart, men altså ikke på en like overbevisende måte. Årets utgave av Rosenborg har tidvis vist gamle takter, anslått av en god del unge spillere som har gjort det godt de siste par-tre årene. Selv om Rosenborg virket til å ha noe på gang med unge spillere delvis i spissen, så har Rosenborg valgt å kjøpe inn etablerte spillere fra inn og utland for å antagelig sikre ligaggullet 2012. Siste tilskudd er Tarik Elyounoussi. At topplag i Europa velger å kjøpe seg til suksess er ikke er nytt fenomen når man ser på seierherrene i den Europeiske toppligaene, selv om det også her finnes unntak hvor spillerutvikling har vært en like avgjørende faktor som spillerkjøp. Det kan likevel virke som at en del av de unge spillerne mister muligheten til å vise seg fram i Trondheim.

Molde og Strømsgodet som altså er de andre potensielle gullvinnerne er kanskje kjennetegnet mer av de siste, selv om også de er noe ulik i sin vei til målet om ligagull. Molde har de siste årene vært ganske aktiv på overgangsmarkedet, men det som skiller dem fra Rosenborg er at de med få unntak har kjøpt unge spillere. De seneste eksemplene er 19-åringene Etzaz Hussain og Magnar Ødegaard. Ole Gunnar Solskjær sitt inntog i Tippeligaen 2011 ga som kjent seriegull i første forsøk. Hans umiddelbare suksess var kanskje noe tilfeldig og kan vel etter det jeg forstår delvis forklares med hans karisma som leder og ikke minst evnen til å motivere spillerne til å jobbe hard for ham og klubben. Selv om hans første tittel virket noe tilfeldig er det veldig lite som virker som tilfeldigheter når det gjelder hans spillerkjøp. Unge spillere fra myndighetsalder og oppover har vært gjengangeren i hans signeringer. Det er derfor lite tvil om at han tenker langsiktig i sin satsning og ikke bare tenker på seriegullet 2012.

Strømsgodset har jobbet systematisk lenge allerede. Og de begynner å dra fordel av den satsningen de har foretatt over tid. Stikkordet er kontinuitet og kontinuitet har de hatt. Drammens klubben har også hentet inn spillere, men disse har ofte også vært ganske unge spillere, men også en del meget godt etablerte spillere i slutten av 20-årene eller i starten av 30-årene. Strømsgodset har med andre ord satset på en miks mellom unge og gamle spiller som virker å være en god oppskrift på suksess for klubben. Klubben har i tillegg valgt/fått tilgang til en annen ressurs i form av samarbeid med en internasjonal toppklubb i form av Manchester City. De siste 3 årene har klubben hatt minimum en spiller på utlån fra seriemesterne og fått et verdifullt tilskudd til laget, hvor det seneste eksempelet er den norske unggutten Abdisalam Ibrahim, som allerede har rukket å vist seg fram for klubben.

Sett utenfra så kan det altså virke som at disse tre klubbene har noe ulike tilnærminger til hvordan både seriegullet 2012 skal vinnes, og hvordan man skal sikre at klubben også er med i toppen de neste fem sesongene. At disse tre klubbene faktisk vil være topp 3 klubber de neste fem årene tror jeg ikke vil gi en veldig høy odds blant tippeselskapene. Selv om klubbene har ulike tilnærminger virker de likevel til å fungere på hver sin måte. Hvilken(e) av disse klubbene som vil ha mest suksess de nærmeste 5 årene er i midlertidig ikke enkelt å spå. La oss håpe at de alle er tro mot sine veier mot målet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

8 år som blogger - 100.000 lesere (samlet for hele perioden vel og merke..)

Den 2. mai 2010 startet jeg bloggen Norske fotballtalenter - veien til toppfotballen, en blogg som hadde til hensikt å skrive om nettopp norske fotballtalenter og deres vei mot en potensiell profesjonell fotballkarriere. Fascinasjonene for fotballtalentene er enorm, (på lik linje med de fleste som definert som unge talenter) og kan nok lett knyttes til en nysgjerrighet til om (ofte det lokale) talentet slår ut i full blomst og potensialet til spilleren ikke bare blir et uforløst potensial, som for de fleste talenter.

Forklaringene rundt hvorfor enkelte spillere lykkes og hvorfor (ofte) de største talentene ikke lykkes, er komplisert og kan forklare mye av fascinasjonen for talentene, ettersom forskningen innenfor talentutvikling i liten grad har klart å beskrive en tydelig "vei" mot å bli en profesjonell fotballspiller. Spillernes vei mot målet er ofte ganske ulik, selv om man ser noen likhetstrekk som at de har trent mye, hatt dyktige trenere og taklet/ kommet gjennom den v…

Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i…

Historisk god spillerutvikling i norsk fotball?

Etter at nok et VM uten at det norske herrelandslag deltok, så fikk norsk fotball likevel en liten opptur ettersom G19 landslaget kvalifiserte seg til U20 VM i polen i 2019, og J19 landslaget tok bronse i EM. Som fotballnasjon så måler vi oss naturlig nok etter prestasjonene til våre senior-landslag og våre toppklubbers prestasjoner i de europeiske cupene, men også delvis etter resultatene til våre aldersbestemte landslag. Et viktig supplement til denne målestokken er imidlertid at resultatene også ofte sees i sammenheng med vårt befolkningsgrunnlag (eks: våre 6 mill. mot Spanias 46 mill.) og i lys av våre tidligere/historiske prestasjoner (eks: FIFA-rangering, gruppespill CL).

Så hvis vi skal gjøre et realt forsøk på å vurdere nivået på norsk spillerutvikling, altså hva vi har gjort og ikke nødvendigvis hva vi gjør nå, hvordan skal vi rangere og vurderer disse kriteriene i forhold til hverandre? Fotball handler (heldigvis) ofte om følelser og i mange sammenhenger blir disse følelsen…