Gå til hovedinnhold

Rosenborg - toppklubb og toppspillerutvikler?

Rosenborg er og har (med få unntak) vært et topplag i norsk toppfotball. Likevel har det skjedd mye det siste tiåret når det gjelder utvikling både på og utenfor banen. I hvilken grad klubben har hatt kontinuitet er et for meg uavklart spørsmål. Både trenere og sportsdirektører har kommet og gått. Administrasjonen har økt og blitt mindre igjen. For alt jeg vet så har disse avgangene og endringene vært kloke og/eller det beste alternativet for klubben. Likevel så har det skjedd mye på relativt kort tid, og med usikre langtidsutfall.

Rosenborg har vel i liten grad vært en klubb som har vært kjent for verken å produsere mange unge spillere eller å gi spilletid til mange unge spillere. De siste 2 årene har man i midlertidig sett at klubben har produsert/kjøpt mange unge spillere som også har fått en god del spilletid i tippeligaen. Disse spillerne har nok vært et produkt av lengre tids spillerutvikling i klubben, men kan naturligvis også sees i sammenheng med finanskrisen som satte sine spor også blant norske tippeligaklubber. Dagens Rosenborg anno september 2012 virker i midlertidig til å satse penger og innsats på å delvis kjøpe tilbake ligagullet i Tippeligaen, og virker dermed å gå tilbake til gamle synder når det gjelder spillerutvikling. Dette sammenfaller i midlertidig med dagens både kapitalistisk og kommersialiserte toppfotball, hvor dette er en taktikk som har fungert tidligere, hvis man vel og merke har klart å bruke pengene riktig (les kjøpt de riktige spillerne).

Spørsmåler blir derfor om Rosenborg med overlegg har endret litt på taktikken og gått fra å være en klubb for de aller yngste for en kort periode når de måtte på grunn av økonomiske grunner til en klubb for etablerte spillere i midten av 20-årene? Altså har Rosenborg mer lyst til å satse på 24 åringer og ikke 18-21 åringer? Mange lesere vil selvfølgelig arresterer meg og minne meg på; Markus Henriksen, Jonas Svensson, Ole Kristian Selnæs og Fredrik Midtsjø (selv om 2 av disse spillerne er på vei bort/er borte). Gode argumenter. Mitt argument er i midlertidig at denne listen kunne vært; Simen Wangberg, Mushaga Bakenga, Daniel Berntsen, Michael Karlsen, Gjermund Åsen, Even Barli, Markus Henriksen, Jonas Svensson, Ole Kristian Selnæs og Fredrik Midtsjø (alle med erfaring på de 2 øverste nivåene i norsk toppfotball).

Når man ser denne listen som innholder nesten en hel første 11, er det all grunn til å påpeke at Rosenborg er en klubb som evner å kjøpe/utvikle unge spillere. Antagelig er de udiskutabelt nummer 1 i landet på dette feltet på nåværende tidspunkt. De som alle andre klubber kan naturligvis ikke bytte ut hele laget sitt med unge spillere over natten, dersom de ønsker suksess i norsk Tippeliga. Likevel har de den senere tid kjøpt litt eldre spiller med mer erfaring på bekostning av de yngste spillerne, og hvor mange unge spillere har forlatt klubben (antagelig delvis som en konsekvens av dette). Spørsmålet blir derfor om klubben er på vei tilbake til storhetstiden som tippeligaens udiskutable klubb nummer 1, og samtidig også ta tilbake sin tradisjon for å gi eldre og mer etablerte spillere spilletid? Det kan derfor virke som at klubben ønsker tilbake til toppen og det raskt. Personlig håper jeg at klubben klarer begge deler ved både å fortsette å gi de yngste spillerne muligheten og kjempe om seieren i den norske tippeligaen. Bakenga, Wangberg, Henriksen, Svensson, Åsen, Midtsjø og Selnæs har alle vist at det kan lønne seg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

8 år som blogger - 100.000 lesere (samlet for hele perioden vel og merke..)

Den 2. mai 2010 startet jeg bloggen Norske fotballtalenter - veien til toppfotballen, en blogg som hadde til hensikt å skrive om nettopp norske fotballtalenter og deres vei mot en potensiell profesjonell fotballkarriere. Fascinasjonene for fotballtalentene er enorm, (på lik linje med de fleste som definert som unge talenter) og kan nok lett knyttes til en nysgjerrighet til om (ofte det lokale) talentet slår ut i full blomst og potensialet til spilleren ikke bare blir et uforløst potensial, som for de fleste talenter.

Forklaringene rundt hvorfor enkelte spillere lykkes og hvorfor (ofte) de største talentene ikke lykkes, er komplisert og kan forklare mye av fascinasjonen for talentene, ettersom forskningen innenfor talentutvikling i liten grad har klart å beskrive en tydelig "vei" mot å bli en profesjonell fotballspiller. Spillernes vei mot målet er ofte ganske ulik, selv om man ser noen likhetstrekk som at de har trent mye, hatt dyktige trenere og taklet/ kommet gjennom den v…

Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i…

Historisk god spillerutvikling i norsk fotball?

Etter at nok et VM uten at det norske herrelandslag deltok, så fikk norsk fotball likevel en liten opptur ettersom G19 landslaget kvalifiserte seg til U20 VM i polen i 2019, og J19 landslaget tok bronse i EM. Som fotballnasjon så måler vi oss naturlig nok etter prestasjonene til våre senior-landslag og våre toppklubbers prestasjoner i de europeiske cupene, men også delvis etter resultatene til våre aldersbestemte landslag. Et viktig supplement til denne målestokken er imidlertid at resultatene også ofte sees i sammenheng med vårt befolkningsgrunnlag (eks: våre 6 mill. mot Spanias 46 mill.) og i lys av våre tidligere/historiske prestasjoner (eks: FIFA-rangering, gruppespill CL).

Så hvis vi skal gjøre et realt forsøk på å vurdere nivået på norsk spillerutvikling, altså hva vi har gjort og ikke nødvendigvis hva vi gjør nå, hvordan skal vi rangere og vurderer disse kriteriene i forhold til hverandre? Fotball handler (heldigvis) ofte om følelser og i mange sammenhenger blir disse følelsen…