Gå til hovedinnhold

Kan toppspillerkarrierer gå i arv?

Koblingen har blitt påpekt før. Sammenhengen mellom tidligere toppspillere og deres sønner som også etablerer seg som toppspillere. Senest, NRK kommer med mange eksempler på at det er påfallende mange tidligere toppspillere som også har sønner som blir toppspillere eller i hvertfall viser et stort talent. Hvorfor denne sammmenhengen?

De fleste vil nok raskt komme opp med genetikk argumentet, noe også NRK får støttet for fra forskningshold. Men som samfunnsviter, hviler jeg meg heller mot de mer miljømessige faktorene som kan forklare denne sammenhengen (utfordringen om å forklare dette fenomenet på basis av et biologisk perspektiv er herved sendt). Når jeg har intervjuet unge fotballtalenter i ulike prosjektsammenhenger, nevner flere av dem betydningen av far, men ikke minst familien, hvor også mor og søsken står sentralt. Fra forskningen vet vi at oppfølging (ikke press) er vesentlig for å kunne utvikle seg som ung fotballspiller. At man da har en far som har vært i "gamet" kan åpenbart være en fordel med tanke på de mange utfordringer som møter disse spillerne i ungdomsårene. En slik åpenbar case er kunnskapen om hva som må til for å kunne nå et nasjonalt nivå som fotballspiller, eller kanskje ofte beroligelsen om at det er vanskelig å kunne forutsi hva som må til for å lykkes. Som mange av fedrene påpeker også i artikkelen til NRK så beskriver mange av dem at de ikke presser eller har krav og forventninger til sine sønner. Her er muligens noe av nøkkelen til suksessen?

Men hva så med den konkrete utviklingsmuligheten med en far som tidligere toppspiller? Talentutvikling handler som oftest om viktige identifisering og seleksjonsmekanismer. En "kjent" far som åpenbart har vist at han har vært en dyktig fotballspiller vil åpenbart føre til økt opperksomhet.  På den andre side vil dette også føre til potensielt store forventninger til prestasjoner på fotballbanen. Balansen mellom stort press og større oppmerksomhet på grunn av sitt etternavn kan derfor være hårfin. Enkelte håndterer dette presset på en god måte, antagelig ofte på grunn av i høy grad reflekterende både mødre eller fedre. Kan dette være nøkkel nummer to?

I et utviklingsperspektiv så konkurrerer spillerne mot seg selv og sin egen utviklingsprogresjon, ikke nødvendigvis verken motspillere, medspillere eller nettopp fotballfedre. Utvikling også i fotball handler om individuell utvikling, satt sammen i et godt kollektiv. Mye av denne utviklingen foregår sammen med både medspillere, motspillere og trenere. Men det som avgjør mulighetene til utvikling, er spillerens mulighet, ønske og innsats for å stadig ta små steg for å kunne utvikle seg som fotballspiller. Hvem av spillerne som oppnår den samme drømmen som sin fotballfar, er relativt usikkert. At det finnes mange eksempler på en sterk sammenheng mellom fotballfar og fotballsønn er helt klar. Men alt tatt i betraktning. I tippeligaen er det anslagsvis 320 spillere. I en sånn målestokk blir sammenhengen noe mer uklar. Denne sammenhengen er derfor kanskje ikke en avgjørende nøkkel i et spillerutviklingsperspektiv. Heldigvis kanskje. Hvor kjedelig hadde ikke det vært. At ferdigheter kan reproduseres. De fleste biologer ville da påpeke det åpenbare om at spilleren tross alt er et produkt av både mor og far. Det er kanskje nøkkel nummer tre? Men det får jeg komme tilbake til senere..

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ny bok i februar: De norske fotballtalentene

Et års arbeid begynner å nærme seg slutten og de siste ordene i boken er skrevet. Boken som det har tatt 10 år å samle data til (med bruk av årlige spørreskjema til spillerne), skrev seg på mange måter selv. Boken som handler om de beste av de beste blant fotballtalentene, de aldersbestemte landslagsspillerne, de beste spillerne innenfor et helt årskull (født 1991). Utvalget i boken skulle tilsi at dette ble en brukermanual; hvordan ende opp som en profesjonell fotballspiller. Realiteten viste seg at det ikke er så enkelt. For alle spillerne endte ikke opp som profesjonelle spillere, selv om de sannsynligvis hadde de beste forutsetningene. Forutsetninger er derfor tydeligvis ikke nok.

Talent er heller ikke nok, om vi definerer spillerne i dette utvalget som de mest talentfulle spillerne i hele Norge, innenfor sitt årskull. Både forutsetningen og talent handler om noe uforløst. Noe som kan bli, men som ikke nødvendigvis slår til. Litt flåsete så betyr dette at forutsetninger ikke er e…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skol…