Historisk god spillerutvikling i norsk fotball?

Etter at nok et VM uten at det norske herrelandslag deltok, så fikk norsk fotball likevel en liten opptur ettersom G19 landslaget kvalifiserte seg til U20 VM i polen i 2019, og J19 landslaget tok bronse i EM. Som fotballnasjon så måler vi oss naturlig nok etter prestasjonene til våre senior-landslag og våre toppklubbers prestasjoner i de europeiske cupene, men også delvis etter resultatene til våre aldersbestemte landslag. Et viktig supplement til denne målestokken er imidlertid at resultatene også ofte sees i sammenheng med vårt befolkningsgrunnlag (eks: våre 6 mill. mot Spanias 46 mill.) og i lys av våre tidligere/historiske prestasjoner (eks: FIFA-rangering, gruppespill CL).

Så hvis vi skal gjøre et realt forsøk på å vurdere nivået på norsk spillerutvikling, altså hva vi har gjort og ikke nødvendigvis hva vi gjør nå, hvordan skal vi rangere og vurderer disse kriteriene i forhold til hverandre? Fotball handler (heldigvis) ofte om følelser og i mange sammenhenger blir disse følelsene (dessverre) benyttet for å vurdere eller beskrive norsk spillerutvikling. Så når herrelandslaget igjen ikke klarer å kvalifisere seg til mesterskap blir frustrasjonene og irritasjonene framtredende i meningsytringene som blir fremmet i det som delvis kan kalles diskusjoner i både de sosiale mediene og mediene generelt. Som regel handler diskusjonene eller meningsytringene ikke om hvordan de profesjonelle spillerne skal bli bedre, men mest om hvordan spillerutvikling til barn og ungdom skal foregå og ikke minst bli bedre. Uttrykk som "å stikke fingeren i jorden" og innse at vi må starte utviklingen av spillerne tidligere og "se hva utlendingene gjør" er ofte tilbakevendende argumenter, i tillegg til at det ofte argumenteres med at "det må da være lov å være god" også i ung alder. Motargumentene er at fotball ikke skal være så mye alvor, men en idrett for alle uansett ferdighetsnivå og ambisjoner, hvor satsnings-lag ofte blir omtalt som "hårreisende" eller som "eksperimentering med barn". Og hvor mange stiller seg undrende til at å drive med flere idretter skal være ødeleggende for mulighetene til å ende opp som en profesjonell fotballspiller.

Kanskje ironisk nok eller naturlig nok så blir gleden når aldersbestemte landslag eller toppklubbenes aldersbestemte lag presterer godt i Europa tilsvarende stor. Dagens unge spillere er jo tross alt framtidens toppspillere, og mange øyner håp for framtidens seniorspillere. Så når G19 landslaget kvalifiserer seg til VM for første gang på 25 år og J19 landslaget tar EM-bronse, så er optimismen igjen tilbake i diskusjonene rundt norsk spillerutvikling. Kanskje vi er på riktig vei likevel?

Heldigvis får en kanskje si så har diskusjonene i lys av de aldersbestemte landslagene i større grad handlet om ungdomsfotballen og videreutvikling av spillere i tenårene. Men igjen, hva skal være kriterier for at norsk spillerutvikling i ungdomsfotballen er "god" eller har en "positiv" utvikling være? Uavhengig av innholdet i barnefotballen, så er målsettingen når spillerne kommer over i  ungdoms-fotballen, å videreutvikle spillerne uansett om spillerne har ambisjoner og ferdigheter til å ende opp som toppspillere eller ikke. Altså ta utgangspunkt i råmaterialet (spillermaterialet) man har og videreutvikle det ut fra spillerne sine forutsetninger. Under mesterskapet/kvalifiseringen som vår aldersbestemte landslag har vært gjennom i sommer har det derfor i mediene blitt satt søkelys på faktorer som kan være med å påvirke spillerutviklingen i ungdomsfotballen.

Eksempler på tema som har blitt tatt opp er:
- Ingen grunn til at Norge skal ha færre toppspillere enn Kroatia, selv om en forsker fra Kroatia ikke har klart å identifisere årsaker til deres suksess (befolkningsgrunnlag)
- Det omstridte akademiet skapte heftig debatt. Syv år senere er denne lille gutten blitt en kjent spiller (akademi, tidlig spissing)
- Spillerne som dro tidlig utenlands: Her er deres tips til Håland (utenlandsopphold, klubbytte)
- Mener disse G19 spillerne er de største salgsobjektene (klubbytte)
- For eitt år sidan stod han utan landskamper, no skal han te VM (landslagsdebut, alder)
- Bryne-miljøet som ble en landslagsfabrikk: - En spesiell gjeng (utviklingsmiljø)

NFF har naturlig nok også vært aktive i denne debatten og G19 landslagstrener Pål Arne Johansen pekte på 3 store problemer i norsk spillerutvikling i form av faktorene a) norske spillere får for lite matching på internasjonale landslagsarenaen, b) det er lettere å lykkes om man er født i oddetallår og c) norske klubber mangler muligheter for korttidsutleie av talenter. Mens fagansvarlig for Landslagsskolen i NFF Håkon Grøttland, påpekte betydningen av profesjonalisering av toppklubbene ifht spillerutvikling og mer systematikk rundt landslagene, som forklaringer på suksessen.

Det er åpenbart at alle temaene som har blitt omhandlet den senere tid er viktig for å bidra til utvikling av unge spillere, spesielt fra tenårene og over i seniorfotballen. Men like viktig er kanskje forholdene mellom dem, som spilleren ofte må forholde seg til parallelt. I denne sammenhengen snakker man ofte om den eller de ideelle veiene til toppen. Og i grove trekk vil denne veien være todelt i form av spill for toppklubb eller breddeklubb. Det er i denne sammenhengen lett å se for seg man tidlig kan skille spillerne etter ferdigheter; de dyktige spillerne inn i en tidlig spesialisering gruppe (satsninglag/toppklubb) og de mindre dyktige spillerne i en sen spesialiseringsgruppe (breddeklubb). Utfordringen er at det er lett å vurdere nåværende ferdigheter, men ikke framtidig potensial, fordi de delvis er avhengig av mange av de faktorene som har blitt omhandlet i mediene i det siste; nødvendighet selektering landslag, når klubbytte, utenlandsopphold etc, men ikke minst valgene som spilleren/trenere/foreldre foretar i denne fasen. Kanskje er vi generelt litt for mye opptatt av seleksjonsmekanismene og hvilke spillere som får hvilke åpenbare fordeler ved å bli plukket ut til toppklubbene, enn å se på hvordan spillernes valg og muligheter til utvikling er i den klubben/laget de representerer.

For uavhengig av hvilken type gruppe/klubb spilleren er i så handler spillerutvikling om, som ordet skulle tilsi: utvikling. Spillerne skal med andre ord har progresjon i sin utvikling, men det har vist seg at veldig få spillere har en jevn progresjon, men heller en progresjon som går i faser og hvor stagnasjon er like naturlig som progresjon. Selv om det er mye grunnleggende uenighet i hvordan spillerutvikling skal foregå er likevel de fleste enige i at det er vanskelig å forutsi unge spilleres utvikling. En av de som har argumentert for tidlig spesialisering og tidlig selektering er sportslig leder i Norsk Fotballakademi Thierry Kopp. Likevel er han veldig tydelig på utfordringene med å forutsi hvilke spillere som kommer til å lykkes: "For dem som er best når de er 12, er ikke nødvendigvis best når de er 15, og vi skal kunne gi et flott tilbud til så mange som mulig på deres premisser. Det kan være vanskelig å se hvem som kommer til å lykkes i ung alder. Med spillere som Hugo Vetlesen, Frida Maanum og Kristoffer Ajer – da kunne jeg nesten se det. Men jeg hadde ikke veddet penger på en karriere. Jeg kunne ikke si det 100 prosent, for mye kan skje i ungdomsalder: Familie, studier og skader, for eksempel. Men rent mentalt og teknisk hadde de det som skulle til". 

Uansett, hvor går veien videre for norsk spillerutvikling? En one modell fits all, har sjelden vist seg velfungerende, fordi det handler om sammenhengen, konteksten og behovene til spillerne. Det vanskelige med behovene for spillerne er at de potensielt kan være påvirket av hva de tror er forventet av dem, i form av blant annet "riktige" valg rundt for eksempel klubbytte, i stedet for hva de faktisk trenger. Det må selvsagt sies at det i alle tilfeller ikke nødvendigvis er like lett for spillerne å vite, da mange spillere ønsker en rask progresjon (hospitering, utenlandsopphold etc) enn det som virker å være fornuftig ut fra spillernes historiske utvikling og forutsetninger. Mange av de spillerne som har tatt de "tøffeste" valgene rundt klubbytte/utenlandsopphold etc har hatt kompetente personer (ofte fedre med over gjennomsnittet kunnskap om norsk toppfotball) som har virket til at disse valgene har vært enklere for disse spillerne. De mange medie-oppslagene den siste perioden, tar som sagt opp slike utfordringer, men er kanskje i litt stor grad vinklet mot at det er spillerne som skal vise ferdigheter/utvikling mer enn at det tross alt er trenerne/lagene/klubbenes ansvar å bidra til denne utviklingen? Selv om innspillene fra NFF i større grad vel å merke handler om utvikling av systemer og hvordan de kan bidra til å legge forholdene til rette for spillernes utvikling. Men dersom man kunne bli enige om å sette spilleren i fokus, noe de fleste argumenterer for uavhengig av ståsted, så vil det kunne gi det beste utgangspunktet for utvikling. Ikke ved å ikke sette krav, men nettopp via realistiske krav som tar utgangspunkt i spillerens behov i lys av ferdighetsnivå og utvikling, gjerne med bruk av differensiering. Det viktigste er uansett at man ikke konkluderer rundt spillernes utvikling for tidlig og avskriver/utelukker spillere med svakere ferdigheter, men i stedet er opptatt av nåværende utvikling, så får framtiden vise på hvilket nivå spilleren ender opp i lys av motivasjon, vilje og kanskje litt flaks. Og ikke minst ikke stille for høye forventninger til de spillerne som utmerker seg som i mange sammenhenger kan bli mer opptatt av å beskytte/bevise posisjonen/ferdighetene (være den beste) mer enn å utvikle dem. Et slikt fokus vil kunne bidra til å løfte spillerutviklingen i norsk (både bredde- og) toppfotball, uavhengig av befolkningsgrunnlag eller tidligere historiske fotballbragder.

Kommentarer

Populære innlegg