Hva har "nødlandslaget" med norsk talentutvikling å gjøre?

De fleste vil kanskje si at når vårt reservelandslag skaper gode prestasjoner så gror det godt i norsk fotball.  Men jeg vil hevde at dette også kan gi oss en forståelse for noe annet i norsk spillerutvikling. For å ta det med en gang, mange av de som blir best var lenge blant de nest beste. Fotball er en kompleks idrett som innebærer krav til veldig mange forskjellige typer egenskaper, som gjør at man kan kompensere for enkelte ferdigheter ved hjelp av ekstrem-egenskaper. Dette blir enda mer kompleks ettersom ulike spiller-posisjoner krever ulike egenskaper. En liten digresjon kan være at mange av barna til tidligere fotballspillere som også ble profesjonelle, spiller i en annen posisjon enn sine foreldre (jada, selvfølgelig er det mange som spiller den samme også). Men dette kan forstås i lys av talentbegrepet også, som grovt sett kan deles i et statisk og dynamisk begrep. Det statiske sier at det er Hans og Grete som er talentene, mens Trond og Hilde ikke er det og heller ikke kommer til å bli det. Det dynamiske sier at Hans og Grete har de beste ferdighetene i dag, foran Trond og Hilde, men dette er situasjonen nå og kan endre seg på basis av utvikling (feks treningsmengde og innsats over tid = motivasjon). 

Så hva har dette med nødlandslaget å gjøre. Jo nettopp at altså mange av de som er best som senior ikke var best i barnealder eller t.o.m. i ungdomsalderen. Men var de blant de svakere spillerne i sine lag og treningsgrupper? Nei naturlig nok ikke. Mange av de viste gode ferdigheter og spesielt lokalt. I forskningslitteraturen snakker man om et big fish little pond effekten. Altså ja, en utøver med gode ferdigheter i et mindre miljø i antall utøvere og utfordringer som gjør at det er lettere for spilleren å hevde seg. Hvorfor det det gunstig skaper ikke det en illusjon om at spillerne er bedre enn han eller hun er? Ja og nei, igjen, dette avhenger av hvilken talentforståelse man har. For om en spiller fra et slikt miljø feks bytter klubb som en naturlig del av sin utvikling, la oss si når spilleren er 16 år, så kommer man inn i et miljø hvor man ikke lenger er en stor fisk i en liten dam, men en liten fisk i en stor dam. Hvis spilleren har en statisk forståelse og vurdere egne ferdigheter ut fra andre, så er det fort å tenke at de er bedre enn meg og dermed kan jeg bare glemme å prøve å bli en veldig god fotballspiller. Men om man har en dynamisk forståelse så kan man tenke at disse spillerne er bedre enn meg, men da har jeg noe å strekke meg etter. Dette er ikke over :) 

Så på den måten kan det være viktig å være opptatt av de nest beste. De beste er fryktelig lett å se. Av stort sett alle. Men det handler også om målestokk. For talentbegrepet kan også forstås i lys av nasjonale rammer eller lokale rammer. Altså la oss kalle det nasjonalt talent og lokalt talent. Det finnes naturligvis flest av det siste, jeg vil tro ganske mange faktisk. Og det hører nok også med til vår forståelse av hvem de gode utøverne er, og om de er talenter og deres sjanser for å nå norsk eller internasjonal toppfotball. Som oftest tar man selvfølgelig feil i sine antagelser. Fordi, nettopp, fotball er en kompleks idrett som det tar tid å bli god i. Sammenlignet med andre idretter, ganske mange faktisk, så virker det å være en fordel å starte å spille fotball tidlig og gjerne organisert allerede fra 6-års alderen. Altså ikke spesialisere seg å bare spille fotball, for forskning viser som i de fleste andre idretter at de beste spesialisere seg relativt sent 13-16 år. Altså at de slutter med de andre idrettene de har holdt på med. Men fotball er en idrett det er vanskeligere å begynne med i feks ungdomsalder. 

Men hvordan kan de nest beste lykkes bedre enn de beste? Noe handler om forventning. Altså at talentbegrepet brukes om spillere som viser gode ferdigheter i ung alder, som fører til at de får mer oppmerksomhet (motivasjon og selvtillit), men også mer forventninger (stabile prestasjoner, alltid best på trening og kamp osv). Og i en del sammenhenger blir spillere ufortjent omtalt som talenter. Ikke fordi de ikke fortjener det, men de blir oppfattet som gode fordi de er større, sterkere og mer utviklet enn sine medspillere (født tidlig på året - relativ alderseffekt) eller at de bare holder på med en idrett og dermed er bedre en mange andre som fordeler sin treningstid på flere idretter (og ettersom trening fingerer så er de bedre). Men det man ofte glemmer at at talent handler om potensial til videreutvikling. Og om noen har tatt ut mer av sitt potensial er det mindre å gå på. Jo flinkere du er jo vanskeligere er det å bli mye bedre, men du kan selvfølgelig bli bedre. Det som kan hende er jo at en del spillere blir tatt igjen i utvikling, og om de da har en statisk forståelse, ja du skjønner, de gir kanskje opp. 

Hva er hovedpoenget mitt. Jo at det handler om UTVIKLING. ALLTID. Så derfor er det ikke så viktig å vinne fotballkamper underveis (kan skrive om hvorfor en annen gang). Fordi seier er flott, men det som bør være fokus er UTVIKLING. Men ingen blir motivert av å tape alle kamper de spiller, og dette fører ofte til lav selvtillit osv, men mer om det en annen gang. Så nødlandslagets prestasjoner kan sees i lys av at de nest beste er veldig motivert til å vise at de også kan, om de får muligheten. Så om vi gir muligheter, selvfølgelig fortjent, så kan dette være avgjørende for spillerutviklingen generelt og talentutviklingen spesielt. Så ikke undervurder et nødlandslag enten det er snakk om et landslag, en toppklubb eller en breddeklubb. For de flest kan utvikle seg, om de vil, ja virkelig mener det ikke bare sier det. Men da må de få muligheten. Så trenere se og gi muligheter!

Og for de som måtte lure. Jeg ble ikke valgt sist i gymmen, snarere først. Om det skulle ha betydning for noen.

Kommentarer