Norsk spillerutvikling under angrep
Timing er alt, har jeg sett beskrevet flere ganger via sosiale medier om Aslak Nore sitt angrep på norsk spillerutvikling. Samme dagen som angrepet kommer taper U21 landslaget 6-0 mot Sverige. Sverige! Ikke Belgia, Sveits, Tyskland, Island eller Spania. Nasjoner som vi liker å sammenligne oss med, i hvertfall når det er snakk om spillerutviklingsmodeller.
Dersom vi måler vår spillerutvikling i lys av kortsiktige resultater, så er det ikke annet å si en spot on! Men dersom vi måler våre resultater i utvikling, med faktorer som mestring og progresjon i lys av individuell utvikling, så kan det være at det i større grad er snakk om en skivebom.
Skal vi tro flere sterke stemmer så er landslagenes sportslige prestasjoner et resultat av de aldersbestemte landslagenes arbeid. Personlig virker dette noe merkelig da spillerne tross alt har langt flere både trening- og konkurransetimer i egen klubb. Norsk spillerutvikling er summen av hva klubbene og forbundet, ved de aldersbestemte landslagene, får til sammen, og kan ikke sees uavhengig av hverandre.
Det er sikkert fristende å ha noen å skylde på om den norske spillerutviklingen ikke tilfredsstiller våre forventninger. Men skadefryd er knapt nok veien å gå. Jeg vil heller slå et slag for å stille de riktige spørsmålene og ikke minst finne de svarene som passer best for oss i Norge. Vi skal naturligvis se til utlandet og følge med på det som skjer. Ikke minst innenfor forskningen rundt spillerutvikling/talentutvikling, hvor man stadig kommer nærmere svaret. Men det svaret er eksremt komplekst og lar seg ikke løse, ved enkle banale løsninger.
Nok en gang blir dessverre norsk spillerutvikling speilet i lys av Martin Ødegaard. Det mest stilte spørsmålet. Eller kanskje det mest besvarte spørsmålet er om han er et resultat av den norske spillermodellen. Svaret er antagelig noe midt i mellom.
Funfact: stadig mer forskning viser at det er spillernes egentrening som kan forklare forskjellene i ferdighetsnivået til spillerne. Altså forhold utenfor den norske eller andre lands utviklingsmodeller. Men sannsynligheten er stor for at vi kommer til å fortsette å se denne modellen som det mest avgjørende og ikke det daglige individuelle og kollektive arbeidet med unge spillere som tross ivrer etter å lære mer. På tross av hva mange trenere og kommentatorer hevder å mene. La oss ha fokus på deres læring, så kanskje lærer vi noe selv også. Vi som skal være voksne altså.
For de spesielt interesserte så ble denne artikkelen om forholdet mellom alderbestemt landslagsspill og spilletid i tippeligaen de siste 5 årene publisert i dag: http://idrottsforum.org/wp-content/uploads/2015/03/haulan-saether150331.pdf
Dersom vi måler vår spillerutvikling i lys av kortsiktige resultater, så er det ikke annet å si en spot on! Men dersom vi måler våre resultater i utvikling, med faktorer som mestring og progresjon i lys av individuell utvikling, så kan det være at det i større grad er snakk om en skivebom.
Skal vi tro flere sterke stemmer så er landslagenes sportslige prestasjoner et resultat av de aldersbestemte landslagenes arbeid. Personlig virker dette noe merkelig da spillerne tross alt har langt flere både trening- og konkurransetimer i egen klubb. Norsk spillerutvikling er summen av hva klubbene og forbundet, ved de aldersbestemte landslagene, får til sammen, og kan ikke sees uavhengig av hverandre.
Det er sikkert fristende å ha noen å skylde på om den norske spillerutviklingen ikke tilfredsstiller våre forventninger. Men skadefryd er knapt nok veien å gå. Jeg vil heller slå et slag for å stille de riktige spørsmålene og ikke minst finne de svarene som passer best for oss i Norge. Vi skal naturligvis se til utlandet og følge med på det som skjer. Ikke minst innenfor forskningen rundt spillerutvikling/talentutvikling, hvor man stadig kommer nærmere svaret. Men det svaret er eksremt komplekst og lar seg ikke løse, ved enkle banale løsninger.
Nok en gang blir dessverre norsk spillerutvikling speilet i lys av Martin Ødegaard. Det mest stilte spørsmålet. Eller kanskje det mest besvarte spørsmålet er om han er et resultat av den norske spillermodellen. Svaret er antagelig noe midt i mellom.
Funfact: stadig mer forskning viser at det er spillernes egentrening som kan forklare forskjellene i ferdighetsnivået til spillerne. Altså forhold utenfor den norske eller andre lands utviklingsmodeller. Men sannsynligheten er stor for at vi kommer til å fortsette å se denne modellen som det mest avgjørende og ikke det daglige individuelle og kollektive arbeidet med unge spillere som tross ivrer etter å lære mer. På tross av hva mange trenere og kommentatorer hevder å mene. La oss ha fokus på deres læring, så kanskje lærer vi noe selv også. Vi som skal være voksne altså.
For de spesielt interesserte så ble denne artikkelen om forholdet mellom alderbestemt landslagsspill og spilletid i tippeligaen de siste 5 årene publisert i dag: http://idrottsforum.org/wp-content/uploads/2015/03/haulan-saether150331.pdf
Benjamin Fjell Høili er en god spiller. Jeg vil gjerne at noen skal se på en av hans kamper
SvarSlett