Har vi noe å lære av fotballen på Island?
Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!
For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.
Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:
- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skolen begynner igjen i august! Om seks uker, sier Vilhjálmsson.
Det er ikke vanskelig å være enig i at den beste perioden å spille fotball i Norge er på sommeren. At 6 uker uten organiserte treninger er lenge likeså. Men det er også en periode hvor barne (og ungdommene) har muligheten til å gjennomføre mye egenorganisert aktivitet, enten alene eller sammen med sine kompiser. Forskning viser at den egenorganiserte treningen også er vesentlig for å oppnå gode ferdigheter i fotball. Det er sannsynligvis den som skiller de profesjonelle fra de ikke profesjonelle. Fotballen er naturlig nok som andre idretter i endring, noe som også har kommet fram i debatten rundt Island, hvor det er blitt påpekt at spillerne på Island i dag har tilgang til flere haller og kunstgressbaner sammenlignet med det dagens profesjonelle spillere hadde. Rammefaktorene er med andre ord endret. Man antar for det bedre for fotballen, men det gjenstår å se.
- Jeg mener man må satse hardt fra tidlig alder om man skal bli god. Det var sånn både pappa og jeg gjorde det, og det er det barna mine prøver på nå i Spania og på Island, sier Gudjohnsen.
Forskningen avkrefter dette. Det er en svak sammenheng mellom ferdigheter i ung alder og ferdigheter i voksen alder. Dette er noe av forklaringen for at spådommene om framtidens toppspillere på basis av dagens talent sjelden slår til. På den andre side er dette sannsynligvis også mye av forklaringen på fascinasjonen for talentene. Potensialet. Når det er sagt så startet de fleste profesjonelle fotballspillere tidlig med fotball (skolealder), men mange har drevet med flere idretter, noe som også er tilfelle på Island. Et kjennetegn på de profesjonelle spillerne er også at de har trent mye. Men treningsmengde kan ikke brukes som en prediktor for å forutsi hvem som ender opp som profesjonelle spillere, mye fordi de som ikke ender opp som profesjonelle også har trent mye. At enkelte lykkes på andre måter er kanskje unntaket som bekrefter regelen. Forskningen må forholder seg til de store mønstrene og ikke enkelteksemplene.
- På Island blir de profesjonelle trenerne på barne- og ungdomsnivå finansiert delvis av foreldre, delvis av kommunen og resten av fotballforbundet. Der trener de fleste av barna fire-fem organiserte fotballøkter i uka, sier Gudjohnsen.
Et argument flere har vært ute med for å forklare Island sin suksess:
- Jeg ville vært skeptisk om barna mine gikk på skolen uten lærere med utdanning, sier Lillestrøm-trener Runar Kristinsson med et stikk til den norske fotballmodellen.
Det er nok et åpenbart ønske at også de norske barne- og ungdomsfotball trenerne skal ha utdanning. Dette vil koste. Den massive barnefotballen, som faktisk er økende, vil kunne medføre betydelig utgifter rundt omkring i landet. Man må i denne sammenhengen huske på at Norge er mye mer geografisk omfattende og med en spredere bebyggelse som gjør dette tankeeksperimentet noe mer komplekst. Man kan i midlertidig få inntrykk av at man kun snakker om fotballtrener utdanning i denne sammenheng. Man skal ikke glemme at norsk barne- og ungdomsfotball også er full av lærerutdannende og ikke minst idrettsutdannende fra høgskoler og universitet som i omfang har et betydelig lengre og bredere omfang enn den idrettsspesifikke utdanningen. Verdien av disse er ubeskrivelig som en ressurs til norsk barn, ungdoms og toppfotball. Vi må slutte å sette likhetstegn mellom frivillige foreldretrenere og liten kvalitet, men uavhengig av frivillighet eller status som mor eller far, se på kvalifikasjonene, kompetansen og ferdighetene til trenerne.
Det er også grunn til å minne om at norsk idrett er mye mer omfattende enn idrett på Island i lys av bredde og ikke minst toppidrettsprestasjoner i både sommer og vinteridretter. Den norske idrettsmodellen er derfor mye mer sammensatt og har mange flere idretter og momenter å ta hensyn til. Og som andre har vært inne på så har Island tross alt kun prestert i 1 EM, og man skal ikke legge for mye i enkeltstående prestasjoner selv om de er imponerende.
At små idrettsmiljøer kan føre til gode idrettsprestasjoner er ikke noe nytt. Dette kan forklares av et klarere fokus, gode rammer for utvikling og mindre press. Det viktigste kjennetegnet på slike miljøer er i midlertidig at de til stadighet reproduserer gode prestasjoner. Island er på ingen måte en døgnflue, men har i flere sammenhenger blitt sett på som et land å lære av eller som en talentfabrikk. Så gjenstår det å se om de er i stand til å gjenta prestasjonene også i framtiden. En ting er sikkert de har funnet sin suksessoppskrift som de sannsynligvis bør følge, med utgangspunkt i sine rammefaktorer. Vi i Norge må finne vår egen basert på vårt befolkningsgrunnlag, geografiske spredning og vår massive barneidrett bestående av en mengde idretter.
For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.
Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:
- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skolen begynner igjen i august! Om seks uker, sier Vilhjálmsson.
Det er ikke vanskelig å være enig i at den beste perioden å spille fotball i Norge er på sommeren. At 6 uker uten organiserte treninger er lenge likeså. Men det er også en periode hvor barne (og ungdommene) har muligheten til å gjennomføre mye egenorganisert aktivitet, enten alene eller sammen med sine kompiser. Forskning viser at den egenorganiserte treningen også er vesentlig for å oppnå gode ferdigheter i fotball. Det er sannsynligvis den som skiller de profesjonelle fra de ikke profesjonelle. Fotballen er naturlig nok som andre idretter i endring, noe som også har kommet fram i debatten rundt Island, hvor det er blitt påpekt at spillerne på Island i dag har tilgang til flere haller og kunstgressbaner sammenlignet med det dagens profesjonelle spillere hadde. Rammefaktorene er med andre ord endret. Man antar for det bedre for fotballen, men det gjenstår å se.
- Jeg mener man må satse hardt fra tidlig alder om man skal bli god. Det var sånn både pappa og jeg gjorde det, og det er det barna mine prøver på nå i Spania og på Island, sier Gudjohnsen.
Forskningen avkrefter dette. Det er en svak sammenheng mellom ferdigheter i ung alder og ferdigheter i voksen alder. Dette er noe av forklaringen for at spådommene om framtidens toppspillere på basis av dagens talent sjelden slår til. På den andre side er dette sannsynligvis også mye av forklaringen på fascinasjonen for talentene. Potensialet. Når det er sagt så startet de fleste profesjonelle fotballspillere tidlig med fotball (skolealder), men mange har drevet med flere idretter, noe som også er tilfelle på Island. Et kjennetegn på de profesjonelle spillerne er også at de har trent mye. Men treningsmengde kan ikke brukes som en prediktor for å forutsi hvem som ender opp som profesjonelle spillere, mye fordi de som ikke ender opp som profesjonelle også har trent mye. At enkelte lykkes på andre måter er kanskje unntaket som bekrefter regelen. Forskningen må forholder seg til de store mønstrene og ikke enkelteksemplene.
- På Island blir de profesjonelle trenerne på barne- og ungdomsnivå finansiert delvis av foreldre, delvis av kommunen og resten av fotballforbundet. Der trener de fleste av barna fire-fem organiserte fotballøkter i uka, sier Gudjohnsen.
Et argument flere har vært ute med for å forklare Island sin suksess:
- Jeg ville vært skeptisk om barna mine gikk på skolen uten lærere med utdanning, sier Lillestrøm-trener Runar Kristinsson med et stikk til den norske fotballmodellen.
Det er nok et åpenbart ønske at også de norske barne- og ungdomsfotball trenerne skal ha utdanning. Dette vil koste. Den massive barnefotballen, som faktisk er økende, vil kunne medføre betydelig utgifter rundt omkring i landet. Man må i denne sammenhengen huske på at Norge er mye mer geografisk omfattende og med en spredere bebyggelse som gjør dette tankeeksperimentet noe mer komplekst. Man kan i midlertidig få inntrykk av at man kun snakker om fotballtrener utdanning i denne sammenheng. Man skal ikke glemme at norsk barne- og ungdomsfotball også er full av lærerutdannende og ikke minst idrettsutdannende fra høgskoler og universitet som i omfang har et betydelig lengre og bredere omfang enn den idrettsspesifikke utdanningen. Verdien av disse er ubeskrivelig som en ressurs til norsk barn, ungdoms og toppfotball. Vi må slutte å sette likhetstegn mellom frivillige foreldretrenere og liten kvalitet, men uavhengig av frivillighet eller status som mor eller far, se på kvalifikasjonene, kompetansen og ferdighetene til trenerne.
Det er også grunn til å minne om at norsk idrett er mye mer omfattende enn idrett på Island i lys av bredde og ikke minst toppidrettsprestasjoner i både sommer og vinteridretter. Den norske idrettsmodellen er derfor mye mer sammensatt og har mange flere idretter og momenter å ta hensyn til. Og som andre har vært inne på så har Island tross alt kun prestert i 1 EM, og man skal ikke legge for mye i enkeltstående prestasjoner selv om de er imponerende.
At små idrettsmiljøer kan føre til gode idrettsprestasjoner er ikke noe nytt. Dette kan forklares av et klarere fokus, gode rammer for utvikling og mindre press. Det viktigste kjennetegnet på slike miljøer er i midlertidig at de til stadighet reproduserer gode prestasjoner. Island er på ingen måte en døgnflue, men har i flere sammenhenger blitt sett på som et land å lære av eller som en talentfabrikk. Så gjenstår det å se om de er i stand til å gjenta prestasjonene også i framtiden. En ting er sikkert de har funnet sin suksessoppskrift som de sannsynligvis bør følge, med utgangspunkt i sine rammefaktorer. Vi i Norge må finne vår egen basert på vårt befolkningsgrunnlag, geografiske spredning og vår massive barneidrett bestående av en mengde idretter.
Kommentarer
Legg inn en kommentar