fredag 12. april 2013

Bør en bønn fra en benkesliter i barnefotballen bli hørt? Og kan den ha noe med ordentlig spillerutvikling å gjøre?

Han er nok ikke unik, journalisten i Bergens avisen, Tormod, som står fram og gir benkesliterne (i barneidretten!) et ansikt. Tormod var antagelig en av de man i mangel på et begrep kaller "de dårlige", som raskt fikk klare signaler fra treneren om at det kanskje ikke var fotballspiller han skulle bli, med lite spilletid og lite oppmerksomhet. Likevel fikk han premie for treningsoppmøte, muligens noe motvillig fra trenerens side, for det er jo en oppmuntring til at han fortsatt skal være med på laget! Tormod var nok en tøffing. Å motta slik urettmessig psykisk motstand er tøft, åpenbart. Men han stod i det, antagelig mye på grunn av bestekompisen Håvard. For bestekompiser holder sammen på tross av forskjeller i ferdighetsnivå. Dette er ikke noe unikt. For snart 30 år siden påpekte Bloom (1985) at unge utøveres utvikling er preget av venner, foreldre og treneren. Cote (2003) har fulgt opp dette og snakker om sampling years (innhøstning) i barneidretten, får så mye generell erfaring at du har en så unik bevegelseserfaring at du har en god fysikk, motorikk og treningsgrunnlag for å kunne utvikle deg til en toppidrettsutøver. Hovedpoenget til begge var at dersom man skal utvikle framtidens utøvere, så må man unngå foreldre og trenerpress, skape et trygt utviklingsmiljø for alle, også de svakeste fordi de har kamerater som kanskje også slutter dersom han svake gjør det (nei, de skriver ikke dette sånn rent eksplisitt, men det er hovedessensen).

Kanskje paradoksalt (tilfeldig?) nok går UEFA sin breddekonferanse av stabelen i Oslo i disse dager. En konferanse hvor Norge bli hyllet for sin vellykkede barne-og ungdomsidrett. Det er ikke vanskelig å være enig i denne hyllesten, mye i norsk barne- og ungdomsfotball er absolutt noe å applaudere for. Den enorme deltakelsen i barnefotballen kanskje spesielt. At man sliter med at mange av disse spillerne ikke ønsker å være med lenger når de kommer i ungdomsalder, er ikke bare et urovekkende problem, men også en naturlig og sunn prosess hvor man finner andre idretter eller andre fritidsaktiviteter som mer attraktiv. Likevel er Tormod nok inne på mye av essensen i overgangen fra barneidretten til ungdomsidretten, nemlig fordeling av spilletid og hvem som får oppmerksomhet fra trenere, ledere og dermed også ofte de andre spillerne (+ foreldre) på laget. Det som er forhåpentligvis noe annerledes for Tormod sammenlinget med andres opplevelse er at denne virkeligheten kom mye raskere for ham. At trenere i barneidretten fryser ut og lar være å la enkelte spillere få spilletid og oppmerksomhet, er vel kanskje et symbol på at man ikke har skjønt mye av hvordan unge spillere utvikler seg. Man kan kalle dette vinnerinstinkt, fasinasjonen for talentene eller ønske om å bidra som trener, men faktum er at vi har en del forskning som viser at press om ferdigheter og prestasjon i ung alder oftere er en hindring for utvikling enn en forutsetning. Tenke seg til?! En meget klok fotballtrener (ja han har trente eliteserielag så han vet hva han snakker om) spillerutvikling er et maraton IKKE en spurt. La oss håpe at det ikke blir så mye spurting i barneidretten, i hvertfall ikke etter noe annet enn ballen. Moroa starter i disse dager og la den bli nettopp det, morro for alle, så får framtiden vise hvem som har det så moro med fotballen at det ender opp som en jobb. Stig Inge Bjørnebye hadde det tydeligvis så morro at det ble en jobb ut av det. Men starten var ikke slik. Håper at han kan være bevis nok for de som tviler!