onsdag 26. november 2014

Spillerutvikling er best lokalt!

Faximile: Firda

Diskusjonen har gått høylytt mellom Molde trener Tor Ole Skullerud og Odd Grenlands trener  Dag-Eilev Fagermo om hvem av Tippeligaklubbene som er best på spillerutvikling. Kjøpalag mot utvikling har vært en av framstillingene som mediene gladelig har sugd til seg som spennende motsetninger både på papir og i digitalt format. Andre har nyansert bildet å poengtert at det nok handler mer om utvikling mot videreutvikling. At begge disse klubbene har lyktes i sin spillerutvikling er åpenbar, selv om de har lyktes på ulike måter og ikke minst med ulike resultater. Molde har vært eksepsjonelle i sine kjøp av unge spillere (med klare tanker om spillertyper) hvor flesteparten har videreutviklet seg som stabile Tippeligaspillere, selv om de har nok spillere å ta av. Mens Odd Grenland har holdt på sin velkjente lokale profile for hele fylket, ikke veldig ulikt den tradisjonen som Rosenborg var så velkjent for på 90-tallet. At laget har kunnet vise til 11 lokale spillere er en meget sterk bragd i en tid hvor det kan være langt mellom de lokale spillerne blant Tippeligalagene.

Men tanken slår meg. Er det blant Tippeligaelagene at spillerutviklingen egentlig foregår? Eller snakker vi mer om videreutvikling. Norges fotballforbund har absolutt gitt mye av ansvaret for spillerutviklingen til toppklubbene, i tillegg til de aldersbestemte landslagene som skal være en læring- og erfaringsarena. Mange av toppklubbene tilbyr ikke aldersbestemt fotball for barn og de yngste ungdommene, (og etter min mening skal de heller ikke gjøre dette). De fleste av dem er derfor avhengig av at de lokale klubbene utvikler de yngste spillerne før de får ansvaret for å videreutvikle dem.

I midten av November var jeg invitert til en meget imponerende Miljøkonferanse i regi av Sogn- og Fjordane fotballkrets, som i løpet av en helg inviterte og forhåpentlig inspirerte både bredde og topptrenere til å utvikle enda flere spillere, og ikke minst skape enda mer glede, mestring og utvikling på fotballbanen uavhengig av både alder, ferdighets- og ambisjonsnivå. En utfordring som også ble reist i paneldebatten denne helgen var forholdet mellom toppklubb og breddeklubbene og hvordan disse klubbene bedre kan samhandle. Mens det sett i fra de lokale klubbene med Florø i spissen, var mangel på interaksjon mellom toppklubb og resten av klubbene i regionen, ble det fra toppklubben Sogndal ytret ønske om et sterkt samarbeid. Mangelen på beskrevet strategi og regional forankring ble framhevet fra breddeklubbene. Mens Sogndal bedyret at de skal jobbe tette på den fotballen i regionen, både med tanke på spiller- og trenerutvikling.

Slike utfordringer er nok ikke veldig spesiell for Sogn - og Fjordane fotballkrets (men de skal ha honnør for at de tilrettelegger for debatten). Slike samarbeidsutfordringer er en naturlig del av spillerutviklingen, hvor eierskap til spillere og forventinger om klubbytter og motytelser står sentralt i slike debatter. Men en ting er veldig klart på tross av uoverenstemmelser, de fleste i fotballfamilien ønsker å bidra til at norsk toppfotball og ikke minst landslagsfotball utvikler seg. Dette innebærer at de rundt de fleste toppklubbene er det et naturlig hierarki hvor de mindre klubbene "leverer" spillere til toppklubbene. Men det er likevel en fare for at toppklubbene tar dette hierarkiet for gitt og ikke alltid gir de motytelser som breddeklubbene setter så stor pris på. Toppklubbene må derfor være bevisst at de må beholde sine tette forbindelser til klubbene i regionen. Spillerutvikling er tross alt ferskvare, selv om man først høster fruktene av denne utviklingen fem til ti år senere.

Det er derfor avgjørende at norske toppklubber og bredde- (utviklings-) klubber er bevisst sin egen rolle i den norske spillerutviklingsmodellen og at de i størst mulig grad klarer å dra i samme retning. Klare og formidlede strategier og målsetninger bør derfor være kjent for alle parter som deltar i vår felles prosess for å utvikle framtidens toppspillere. Det er et ordtak som sier at man ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Dette er absolutt også tilfelle i fotballfamilien. Men det er likevel sånn at man må tore å knytte disse båndene. For uten disse båndene blir det veldig få ledd og en veldig kort lenke, som i veldig liten grad er konkurransedyktig ovenfor våre felles utfordringer.