Gå til hovedinnhold

Spillerutvikling er best lokalt!

Faximile: Firda

Diskusjonen har gått høylytt mellom Molde trener Tor Ole Skullerud og Odd Grenlands trener  Dag-Eilev Fagermo om hvem av Tippeligaklubbene som er best på spillerutvikling. Kjøpalag mot utvikling har vært en av framstillingene som mediene gladelig har sugd til seg som spennende motsetninger både på papir og i digitalt format. Andre har nyansert bildet å poengtert at det nok handler mer om utvikling mot videreutvikling. At begge disse klubbene har lyktes i sin spillerutvikling er åpenbar, selv om de har lyktes på ulike måter og ikke minst med ulike resultater. Molde har vært eksepsjonelle i sine kjøp av unge spillere (med klare tanker om spillertyper) hvor flesteparten har videreutviklet seg som stabile Tippeligaspillere, selv om de har nok spillere å ta av. Mens Odd Grenland har holdt på sin velkjente lokale profile for hele fylket, ikke veldig ulikt den tradisjonen som Rosenborg var så velkjent for på 90-tallet. At laget har kunnet vise til 11 lokale spillere er en meget sterk bragd i en tid hvor det kan være langt mellom de lokale spillerne blant Tippeligalagene.

Men tanken slår meg. Er det blant Tippeligaelagene at spillerutviklingen egentlig foregår? Eller snakker vi mer om videreutvikling. Norges fotballforbund har absolutt gitt mye av ansvaret for spillerutviklingen til toppklubbene, i tillegg til de aldersbestemte landslagene som skal være en læring- og erfaringsarena. Mange av toppklubbene tilbyr ikke aldersbestemt fotball for barn og de yngste ungdommene, (og etter min mening skal de heller ikke gjøre dette). De fleste av dem er derfor avhengig av at de lokale klubbene utvikler de yngste spillerne før de får ansvaret for å videreutvikle dem.

I midten av November var jeg invitert til en meget imponerende Miljøkonferanse i regi av Sogn- og Fjordane fotballkrets, som i løpet av en helg inviterte og forhåpentlig inspirerte både bredde og topptrenere til å utvikle enda flere spillere, og ikke minst skape enda mer glede, mestring og utvikling på fotballbanen uavhengig av både alder, ferdighets- og ambisjonsnivå. En utfordring som også ble reist i paneldebatten denne helgen var forholdet mellom toppklubb og breddeklubbene og hvordan disse klubbene bedre kan samhandle. Mens det sett i fra de lokale klubbene med Florø i spissen, var mangel på interaksjon mellom toppklubb og resten av klubbene i regionen, ble det fra toppklubben Sogndal ytret ønske om et sterkt samarbeid. Mangelen på beskrevet strategi og regional forankring ble framhevet fra breddeklubbene. Mens Sogndal bedyret at de skal jobbe tette på den fotballen i regionen, både med tanke på spiller- og trenerutvikling.

Slike utfordringer er nok ikke veldig spesiell for Sogn - og Fjordane fotballkrets (men de skal ha honnør for at de tilrettelegger for debatten). Slike samarbeidsutfordringer er en naturlig del av spillerutviklingen, hvor eierskap til spillere og forventinger om klubbytter og motytelser står sentralt i slike debatter. Men en ting er veldig klart på tross av uoverenstemmelser, de fleste i fotballfamilien ønsker å bidra til at norsk toppfotball og ikke minst landslagsfotball utvikler seg. Dette innebærer at de rundt de fleste toppklubbene er det et naturlig hierarki hvor de mindre klubbene "leverer" spillere til toppklubbene. Men det er likevel en fare for at toppklubbene tar dette hierarkiet for gitt og ikke alltid gir de motytelser som breddeklubbene setter så stor pris på. Toppklubbene må derfor være bevisst at de må beholde sine tette forbindelser til klubbene i regionen. Spillerutvikling er tross alt ferskvare, selv om man først høster fruktene av denne utviklingen fem til ti år senere.

Det er derfor avgjørende at norske toppklubber og bredde- (utviklings-) klubber er bevisst sin egen rolle i den norske spillerutviklingsmodellen og at de i størst mulig grad klarer å dra i samme retning. Klare og formidlede strategier og målsetninger bør derfor være kjent for alle parter som deltar i vår felles prosess for å utvikle framtidens toppspillere. Det er et ordtak som sier at man ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Dette er absolutt også tilfelle i fotballfamilien. Men det er likevel sånn at man må tore å knytte disse båndene. For uten disse båndene blir det veldig få ledd og en veldig kort lenke, som i veldig liten grad er konkurransedyktig ovenfor våre felles utfordringer.

Kommentarer

  1. http://www.youtube.com/watch?v=XC-R_rdEfm0

    SvarSlett
  2. flott artikkel, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett
  3. flott artikkel, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

8 år som blogger - 100.000 lesere (samlet for hele perioden vel og merke..)

Den 2. mai 2010 startet jeg bloggen Norske fotballtalenter - veien til toppfotballen, en blogg som hadde til hensikt å skrive om nettopp norske fotballtalenter og deres vei mot en potensiell profesjonell fotballkarriere. Fascinasjonene for fotballtalentene er enorm, (på lik linje med de fleste som definert som unge talenter) og kan nok lett knyttes til en nysgjerrighet til om (ofte det lokale) talentet slår ut i full blomst og potensialet til spilleren ikke bare blir et uforløst potensial, som for de fleste talenter.

Forklaringene rundt hvorfor enkelte spillere lykkes og hvorfor (ofte) de største talentene ikke lykkes, er komplisert og kan forklare mye av fascinasjonen for talentene, ettersom forskningen innenfor talentutvikling i liten grad har klart å beskrive en tydelig "vei" mot å bli en profesjonell fotballspiller. Spillernes vei mot målet er ofte ganske ulik, selv om man ser noen likhetstrekk som at de har trent mye, hatt dyktige trenere og taklet/ kommet gjennom den v…

Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i…

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skol…