Gå til hovedinnhold

Spillerutvikling er best lokalt!

Faximile: Firda

Diskusjonen har gått høylytt mellom Molde trener Tor Ole Skullerud og Odd Grenlands trener  Dag-Eilev Fagermo om hvem av Tippeligaklubbene som er best på spillerutvikling. Kjøpalag mot utvikling har vært en av framstillingene som mediene gladelig har sugd til seg som spennende motsetninger både på papir og i digitalt format. Andre har nyansert bildet å poengtert at det nok handler mer om utvikling mot videreutvikling. At begge disse klubbene har lyktes i sin spillerutvikling er åpenbar, selv om de har lyktes på ulike måter og ikke minst med ulike resultater. Molde har vært eksepsjonelle i sine kjøp av unge spillere (med klare tanker om spillertyper) hvor flesteparten har videreutviklet seg som stabile Tippeligaspillere, selv om de har nok spillere å ta av. Mens Odd Grenland har holdt på sin velkjente lokale profile for hele fylket, ikke veldig ulikt den tradisjonen som Rosenborg var så velkjent for på 90-tallet. At laget har kunnet vise til 11 lokale spillere er en meget sterk bragd i en tid hvor det kan være langt mellom de lokale spillerne blant Tippeligalagene.

Men tanken slår meg. Er det blant Tippeligaelagene at spillerutviklingen egentlig foregår? Eller snakker vi mer om videreutvikling. Norges fotballforbund har absolutt gitt mye av ansvaret for spillerutviklingen til toppklubbene, i tillegg til de aldersbestemte landslagene som skal være en læring- og erfaringsarena. Mange av toppklubbene tilbyr ikke aldersbestemt fotball for barn og de yngste ungdommene, (og etter min mening skal de heller ikke gjøre dette). De fleste av dem er derfor avhengig av at de lokale klubbene utvikler de yngste spillerne før de får ansvaret for å videreutvikle dem.

I midten av November var jeg invitert til en meget imponerende Miljøkonferanse i regi av Sogn- og Fjordane fotballkrets, som i løpet av en helg inviterte og forhåpentlig inspirerte både bredde og topptrenere til å utvikle enda flere spillere, og ikke minst skape enda mer glede, mestring og utvikling på fotballbanen uavhengig av både alder, ferdighets- og ambisjonsnivå. En utfordring som også ble reist i paneldebatten denne helgen var forholdet mellom toppklubb og breddeklubbene og hvordan disse klubbene bedre kan samhandle. Mens det sett i fra de lokale klubbene med Florø i spissen, var mangel på interaksjon mellom toppklubb og resten av klubbene i regionen, ble det fra toppklubben Sogndal ytret ønske om et sterkt samarbeid. Mangelen på beskrevet strategi og regional forankring ble framhevet fra breddeklubbene. Mens Sogndal bedyret at de skal jobbe tette på den fotballen i regionen, både med tanke på spiller- og trenerutvikling.

Slike utfordringer er nok ikke veldig spesiell for Sogn - og Fjordane fotballkrets (men de skal ha honnør for at de tilrettelegger for debatten). Slike samarbeidsutfordringer er en naturlig del av spillerutviklingen, hvor eierskap til spillere og forventinger om klubbytter og motytelser står sentralt i slike debatter. Men en ting er veldig klart på tross av uoverenstemmelser, de fleste i fotballfamilien ønsker å bidra til at norsk toppfotball og ikke minst landslagsfotball utvikler seg. Dette innebærer at de rundt de fleste toppklubbene er det et naturlig hierarki hvor de mindre klubbene "leverer" spillere til toppklubbene. Men det er likevel en fare for at toppklubbene tar dette hierarkiet for gitt og ikke alltid gir de motytelser som breddeklubbene setter så stor pris på. Toppklubbene må derfor være bevisst at de må beholde sine tette forbindelser til klubbene i regionen. Spillerutvikling er tross alt ferskvare, selv om man først høster fruktene av denne utviklingen fem til ti år senere.

Det er derfor avgjørende at norske toppklubber og bredde- (utviklings-) klubber er bevisst sin egen rolle i den norske spillerutviklingsmodellen og at de i størst mulig grad klarer å dra i samme retning. Klare og formidlede strategier og målsetninger bør derfor være kjent for alle parter som deltar i vår felles prosess for å utvikle framtidens toppspillere. Det er et ordtak som sier at man ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Dette er absolutt også tilfelle i fotballfamilien. Men det er likevel sånn at man må tore å knytte disse båndene. For uten disse båndene blir det veldig få ledd og en veldig kort lenke, som i veldig liten grad er konkurransedyktig ovenfor våre felles utfordringer.

Kommentarer

  1. http://www.youtube.com/watch?v=XC-R_rdEfm0

    SvarSlett
  2. flott artikkel, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett
  3. flott artikkel, dette er en av favoritt bloggene mine

    besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Ny bok i februar: De norske fotballtalentene

Et års arbeid begynner å nærme seg slutten og de siste ordene i boken er skrevet. Boken som det har tatt 10 år å samle data til (med bruk av årlige spørreskjema til spillerne), skrev seg på mange måter selv. Boken som handler om de beste av de beste blant fotballtalentene, de aldersbestemte landslagsspillerne, de beste spillerne innenfor et helt årskull (født 1991). Utvalget i boken skulle tilsi at dette ble en brukermanual; hvordan ende opp som en profesjonell fotballspiller. Realiteten viste seg at det ikke er så enkelt. For alle spillerne endte ikke opp som profesjonelle spillere, selv om de sannsynligvis hadde de beste forutsetningene. Forutsetninger er derfor tydeligvis ikke nok.

Talent er heller ikke nok, om vi definerer spillerne i dette utvalget som de mest talentfulle spillerne i hele Norge, innenfor sitt årskull. Både forutsetningen og talent handler om noe uforløst. Noe som kan bli, men som ikke nødvendigvis slår til. Litt flåsete så betyr dette at forutsetninger ikke er e…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skol…