onsdag 1. juli 2015

God talentutvikling i Skandinavia er mulig - Sverige vant U21 EM

Selv om det skjer sporadisk så er det mulig å vinne aldersbestemte mesterskap selv om vi holder til oppe i det kalde nord. Sveriges kanskje noe overraskende seier er et godt eksempel på dette. Det åpenbare spørsmålet er dermed hvordan de har klart å oppnå denne prestasjonen? Viking trener Kjell Jonevret påpeker at det kan skyldes at Sverige det siste tiåret har vært dyktig på å spille på det de er god på. Dette er åpenbart en god forklaring, uten at jeg kjenner godt nok til verken svensk toppfotball eller landslagsfotball. Sett utenfra så handler vel det meste om Zlatan i svensk fotball.

Gårsdagens resultat i EM er vel et eksempel på at alt ikke handler om Zlatan, noe som er et godt tegn.  I Norge står vi også, i hvertfall sett utenfra, i fare for at våre prestasjoner skal avhenge av enkeltespillere, og ingen er vel hetere i denne sammenheng enn Ødegaard. Men som svenskene er vi også avhengig av å spille på flere strenger enn den ene superspilleren som skal avgjøre alt for oss.

På twitter ble det hevdet at ingen av de svenske U21 vinnerne hadde vært med å ta bronsjemedaljen i U17 VM i 2013, noe som mildt sagt er oppsiktsvekkende. Men dette faktumet har jeg ikke sjekket. Dersom det stemmer så er dette et ekstremt eksempel på at spillerutvikling er en langtidsprosess. Et lite forbehold er selvfølgelig at U17 spillerne fra 2013 er U19 spillere i 2015, og derfor et år for ung for U21 landslaget.

Uansett, Gratulerer til Sverige med en enorm bragd, som kanskje er mulig å gjenta også for et norskt U21 landslag de nærmeste årene?

mandag 13. april 2015

tirsdag 31. mars 2015

Norsk spillerutvikling under angrep

Timing er alt, har jeg sett beskrevet flere ganger via sosiale medier om Aslak Nore sitt angrep på norsk spillerutvikling. Samme dagen som angrepet kommer taper U21 landslaget 6-0 mot Sverige. Sverige! Ikke Belgia, Sveits, Tyskland, Island eller Spania. Nasjoner som vi liker å sammenligne oss med, i hvertfall når det er snakk om spillerutviklingsmodeller.

Dersom vi måler vår spillerutvikling i lys av kortsiktige resultater, så er det ikke annet å si en spot on! Men dersom vi måler våre resultater i utvikling, med faktorer som mestring og progresjon i lys av individuell utvikling, så kan det være at det i større grad er snakk om en skivebom.

Skal vi tro flere sterke stemmer så er landslagenes sportslige prestasjoner et resultat av de aldersbestemte landslagenes arbeid. Personlig virker dette noe merkelig da spillerne tross alt har langt flere både trening- og konkurransetimer i egen klubb. Norsk spillerutvikling er summen av hva klubbene og forbundet, ved de aldersbestemte landslagene, får til sammen, og kan ikke sees uavhengig av hverandre.

Det er sikkert fristende å ha noen å skylde på om den norske spillerutviklingen ikke tilfredsstiller våre forventninger. Men skadefryd er knapt nok veien å gå. Jeg vil heller slå et slag for å stille de riktige spørsmålene og ikke minst finne de svarene som passer best for oss i Norge. Vi skal naturligvis se til utlandet og følge med på det som skjer. Ikke minst innenfor forskningen rundt spillerutvikling/talentutvikling, hvor man stadig kommer nærmere svaret. Men det svaret er eksremt komplekst og lar seg ikke løse, ved enkle banale løsninger.

Nok en gang blir dessverre norsk spillerutvikling speilet i lys av Martin Ødegaard. Det mest stilte spørsmålet. Eller kanskje det mest besvarte spørsmålet er om han er et resultat av den norske spillermodellen. Svaret er antagelig noe midt i mellom.

Funfact: stadig mer forskning viser at det er spillernes egentrening som kan forklare forskjellene i ferdighetsnivået til spillerne. Altså forhold utenfor den norske eller andre lands utviklingsmodeller. Men sannsynligheten er stor for at vi kommer til å fortsette å se denne modellen som det mest avgjørende og ikke det daglige individuelle og kollektive arbeidet med unge spillere som tross ivrer etter å lære mer. På tross av hva mange trenere og kommentatorer hevder å mene. La oss ha fokus på deres læring, så kanskje lærer vi noe selv også. Vi som skal være voksne altså.

For de spesielt interesserte så ble denne artikkelen om forholdet mellom alderbestemt landslagsspill og spilletid i tippeligaen de siste 5 årene publisert i dag: http://idrottsforum.org/wp-content/uploads/2015/03/haulan-saether150331.pdf

lørdag 17. januar 2015

Når idrettsforskere blir misforstått - kan fotballtalenter virkelig trene for mye?

Fredag 16 januar presenterte TV2 sporten resultater fra et forskningsprosjekt som har fulgt et juniorlag i en tippeligaklubb med tanke på treningsbelastning både innenfor og utenfor egen klubb. Prosjektet kalt "veien til toppen" har hatt til hensikt å se nærmere på en vanskelig fase for mange av de beste spillerne i landet. Spillerne brukte derfor et akselerometer, (en avansert skritteller som måler vertikal bevegelse) i 3 ulike uker i løpet av den samme sesongen (ble brukt i alle timer de var våkne), i tillegg til at de svarte på et spørreskjema i starten og slutten av sesongen. Hovedfokuset er derfor på å forstå helhetssituasjonen til spilleren, ikke bare det som foregår på trening.

Hovedpoenget i nyhetsoppslaget har provosert mange: Fotballtalenter trener for mye. Reaksjonene har vært mange. Kan virkelig forskere gå ut å si noe så dumt. Fotballtalenter må da trene mye for å bli framtidens toppspillere, det trenes jo alt for lite bare se oppslagene om tippeligalagene!

Vel, vårt hovedpoeng med artikkelen som er publisert i Journal of sports science and medicine poengterer at spillerne i vår studie trener veldig mye i alle våre 3 målte uker i løpet av sesongen (mars, juni og oktober), hvor vi ikke fant signifikante forskjeller mellom ukene. Likevel finner vi at det var store variasjoner mellom treningene i intensitetsnivå mellom de ulike treningene. Altså at det foretas en justering av aktivitetsnivået slik at det totale aktivitetsnivpet blir likt mellom ukene. På direkte spørsmål svarte 60 % av spillerne i etterkant av sesongen at de opplevde at de hadde en høy både fysisk og psykisk belastning. Men 40 % av spillerne svarte at de mente at det var store variasjoner i belastningen i løpet av sesongen.

For å forklare våre resultater så poengterer vi at juniorspillere er i en vanskelig situasjon/konflikt i forhold til koblingen mellom skole og fotball. Vi vet at de fleste går idrettsfaglig retning på videregående skole, noe som gjør at de trener mye både på dagtid og på kveldstid. Forskning har i sterk grad dokumentert at forholdet mellom skole og idrett ofte er konfliktfylt hvor spilleren blir stående i et spenningsfelt, hvor begge aktørene ønsker å ha mest kontroll over spilleren. Vårt hovedpoeng er derfor at noen bør ha kontroll over totalbelastningen til spilleren. Hvis man ikke har oversikt over dette vil det for bli for mye lik belastning for spillerne, noe som kan hindre utviklingen til spilleren.

Disse poengene har tydeligvis ikke kommet godt nok fram i dette nyhetsoppslaget (selv om dette er tydelig i artikkelen). Noen av innspillene som har kommet i etterkant har handlet om kvalitet, man må da trene mye og det mentale er viktig.

  • Kvaliteten på treningen er åpenbart avgjørende. Og dette er jo også et av hovedpoengene i vårt studie. Dersom spillerne trener for mye likt så vil dette kunne gå ut over kvaliteten, men også omfanget av treningen. I tillegg så vil en liten variasjon i treningsinnholdet også begrense ferdighetsreportoaret til spilleren. Det er nok ikke veldig godt dokumentert at trenignsmengde vil overgå treningskvalitet. Men man må åpenbart trene mye, men spørsmålet er hvor mye.
  • Forskning viser at det er en sammenheng mellom treningsmengde og ferdigheter. Men forsknignen poengterer noen nyanser ifht dette. Man skiller mellom deliberate practise (organisert trening) og deliberate play (egentrening). Hvor man har behov for mye play som også tidlig i tenårene og så øker mengden practise etterhvert som man avslutter tenårene. Ødegaard blir ofte dratt fram som eksempelet som bekrefter at man må trene mye. Og ja absolutt, for det som kjennetegner han er at han trener mye play altså mye egentrening, noe som bekrefter forskning på dette forskningsfeltet internasjonalt. Så la spillerne trene mye egenorganisert hvor de kan regulere intensitet og mengde selv.
  • Vårt forskningsprosjekt har inkludert spørmål knyttet til også den mentale belastningen. Og spillerne svarer at denne belastningen er stor. Men man må huske på at man ikke kun kan se isolert på hva som foregår på trening for å forstå spillerne. Mange trenere snakker om 24 timers utøveren. Og ja da må vi inkludere at skole også selvfølgelig er belastende både fysiske og mentalt. Forholdet mellom trening og restitusjon er godt dokumentert og praktisert i idretten, og bør tas hensyn til i et spillerutviklingsperspektiv. 
Det er lett å påstå at mer trening vil være den beste løsningen for å øke ferdighetsnivået i norsk fotball. Men å påstå at dersom man bare trener mer så blir man bedre, er latterlig uten å ta hensyn til treningsgrunnlaget og de individuelle behovene til spillerne. Hvis man argumenterer for at det ikke eksisterer et tak for hvor mye fysisk trening man kan gjennomføre så blir det meningsløst å diskutere spillerutvikling med rot i virkeligheten.