Gå til hovedinnhold

Norsk spillerutvikling under angrep

Timing er alt, har jeg sett beskrevet flere ganger via sosiale medier om Aslak Nore sitt angrep på norsk spillerutvikling. Samme dagen som angrepet kommer taper U21 landslaget 6-0 mot Sverige. Sverige! Ikke Belgia, Sveits, Tyskland, Island eller Spania. Nasjoner som vi liker å sammenligne oss med, i hvertfall når det er snakk om spillerutviklingsmodeller.

Dersom vi måler vår spillerutvikling i lys av kortsiktige resultater, så er det ikke annet å si en spot on! Men dersom vi måler våre resultater i utvikling, med faktorer som mestring og progresjon i lys av individuell utvikling, så kan det være at det i større grad er snakk om en skivebom.

Skal vi tro flere sterke stemmer så er landslagenes sportslige prestasjoner et resultat av de aldersbestemte landslagenes arbeid. Personlig virker dette noe merkelig da spillerne tross alt har langt flere både trening- og konkurransetimer i egen klubb. Norsk spillerutvikling er summen av hva klubbene og forbundet, ved de aldersbestemte landslagene, får til sammen, og kan ikke sees uavhengig av hverandre.

Det er sikkert fristende å ha noen å skylde på om den norske spillerutviklingen ikke tilfredsstiller våre forventninger. Men skadefryd er knapt nok veien å gå. Jeg vil heller slå et slag for å stille de riktige spørsmålene og ikke minst finne de svarene som passer best for oss i Norge. Vi skal naturligvis se til utlandet og følge med på det som skjer. Ikke minst innenfor forskningen rundt spillerutvikling/talentutvikling, hvor man stadig kommer nærmere svaret. Men det svaret er eksremt komplekst og lar seg ikke løse, ved enkle banale løsninger.

Nok en gang blir dessverre norsk spillerutvikling speilet i lys av Martin Ødegaard. Det mest stilte spørsmålet. Eller kanskje det mest besvarte spørsmålet er om han er et resultat av den norske spillermodellen. Svaret er antagelig noe midt i mellom.

Funfact: stadig mer forskning viser at det er spillernes egentrening som kan forklare forskjellene i ferdighetsnivået til spillerne. Altså forhold utenfor den norske eller andre lands utviklingsmodeller. Men sannsynligheten er stor for at vi kommer til å fortsette å se denne modellen som det mest avgjørende og ikke det daglige individuelle og kollektive arbeidet med unge spillere som tross ivrer etter å lære mer. På tross av hva mange trenere og kommentatorer hevder å mene. La oss ha fokus på deres læring, så kanskje lærer vi noe selv også. Vi som skal være voksne altså.

For de spesielt interesserte så ble denne artikkelen om forholdet mellom alderbestemt landslagsspill og spilletid i tippeligaen de siste 5 årene publisert i dag: http://idrottsforum.org/wp-content/uploads/2015/03/haulan-saether150331.pdf

Kommentarer

  1. Benjamin Fjell Høili er en god spiller. Jeg vil gjerne at noen skal se på en av hans kamper

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Ny bok i februar: De norske fotballtalentene

Et års arbeid begynner å nærme seg slutten og de siste ordene i boken er skrevet. Boken som det har tatt 10 år å samle data til (med bruk av årlige spørreskjema til spillerne), skrev seg på mange måter selv. Boken som handler om de beste av de beste blant fotballtalentene, de aldersbestemte landslagsspillerne, de beste spillerne innenfor et helt årskull (født 1991). Utvalget i boken skulle tilsi at dette ble en brukermanual; hvordan ende opp som en profesjonell fotballspiller. Realiteten viste seg at det ikke er så enkelt. For alle spillerne endte ikke opp som profesjonelle spillere, selv om de sannsynligvis hadde de beste forutsetningene. Forutsetninger er derfor tydeligvis ikke nok.

Talent er heller ikke nok, om vi definerer spillerne i dette utvalget som de mest talentfulle spillerne i hele Norge, innenfor sitt årskull. Både forutsetningen og talent handler om noe uforløst. Noe som kan bli, men som ikke nødvendigvis slår til. Litt flåsete så betyr dette at forutsetninger ikke er e…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skol…