Gå til hovedinnhold

Norsk spillerutvikling under angrep

Timing er alt, har jeg sett beskrevet flere ganger via sosiale medier om Aslak Nore sitt angrep på norsk spillerutvikling. Samme dagen som angrepet kommer taper U21 landslaget 6-0 mot Sverige. Sverige! Ikke Belgia, Sveits, Tyskland, Island eller Spania. Nasjoner som vi liker å sammenligne oss med, i hvertfall når det er snakk om spillerutviklingsmodeller.

Dersom vi måler vår spillerutvikling i lys av kortsiktige resultater, så er det ikke annet å si en spot on! Men dersom vi måler våre resultater i utvikling, med faktorer som mestring og progresjon i lys av individuell utvikling, så kan det være at det i større grad er snakk om en skivebom.

Skal vi tro flere sterke stemmer så er landslagenes sportslige prestasjoner et resultat av de aldersbestemte landslagenes arbeid. Personlig virker dette noe merkelig da spillerne tross alt har langt flere både trening- og konkurransetimer i egen klubb. Norsk spillerutvikling er summen av hva klubbene og forbundet, ved de aldersbestemte landslagene, får til sammen, og kan ikke sees uavhengig av hverandre.

Det er sikkert fristende å ha noen å skylde på om den norske spillerutviklingen ikke tilfredsstiller våre forventninger. Men skadefryd er knapt nok veien å gå. Jeg vil heller slå et slag for å stille de riktige spørsmålene og ikke minst finne de svarene som passer best for oss i Norge. Vi skal naturligvis se til utlandet og følge med på det som skjer. Ikke minst innenfor forskningen rundt spillerutvikling/talentutvikling, hvor man stadig kommer nærmere svaret. Men det svaret er eksremt komplekst og lar seg ikke løse, ved enkle banale løsninger.

Nok en gang blir dessverre norsk spillerutvikling speilet i lys av Martin Ødegaard. Det mest stilte spørsmålet. Eller kanskje det mest besvarte spørsmålet er om han er et resultat av den norske spillermodellen. Svaret er antagelig noe midt i mellom.

Funfact: stadig mer forskning viser at det er spillernes egentrening som kan forklare forskjellene i ferdighetsnivået til spillerne. Altså forhold utenfor den norske eller andre lands utviklingsmodeller. Men sannsynligheten er stor for at vi kommer til å fortsette å se denne modellen som det mest avgjørende og ikke det daglige individuelle og kollektive arbeidet med unge spillere som tross ivrer etter å lære mer. På tross av hva mange trenere og kommentatorer hevder å mene. La oss ha fokus på deres læring, så kanskje lærer vi noe selv også. Vi som skal være voksne altså.

For de spesielt interesserte så ble denne artikkelen om forholdet mellom alderbestemt landslagsspill og spilletid i tippeligaen de siste 5 årene publisert i dag: http://idrottsforum.org/wp-content/uploads/2015/03/haulan-saether150331.pdf

Kommentarer

  1. Benjamin Fjell Høili er en god spiller. Jeg vil gjerne at noen skal se på en av hans kamper

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

8 år som blogger - 100.000 lesere (samlet for hele perioden vel og merke..)

Den 2. mai 2010 startet jeg bloggen Norske fotballtalenter - veien til toppfotballen, en blogg som hadde til hensikt å skrive om nettopp norske fotballtalenter og deres vei mot en potensiell profesjonell fotballkarriere. Fascinasjonene for fotballtalentene er enorm, (på lik linje med de fleste som definert som unge talenter) og kan nok lett knyttes til en nysgjerrighet til om (ofte det lokale) talentet slår ut i full blomst og potensialet til spilleren ikke bare blir et uforløst potensial, som for de fleste talenter.

Forklaringene rundt hvorfor enkelte spillere lykkes og hvorfor (ofte) de største talentene ikke lykkes, er komplisert og kan forklare mye av fascinasjonen for talentene, ettersom forskningen innenfor talentutvikling i liten grad har klart å beskrive en tydelig "vei" mot å bli en profesjonell fotballspiller. Spillernes vei mot målet er ofte ganske ulik, selv om man ser noen likhetstrekk som at de har trent mye, hatt dyktige trenere og taklet/ kommet gjennom den v…

Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i…

Historisk god spillerutvikling i norsk fotball?

Etter at nok et VM uten at det norske herrelandslag deltok, så fikk norsk fotball likevel en liten opptur ettersom G19 landslaget kvalifiserte seg til U20 VM i polen i 2019, og J19 landslaget tok bronse i EM. Som fotballnasjon så måler vi oss naturlig nok etter prestasjonene til våre senior-landslag og våre toppklubbers prestasjoner i de europeiske cupene, men også delvis etter resultatene til våre aldersbestemte landslag. Et viktig supplement til denne målestokken er imidlertid at resultatene også ofte sees i sammenheng med vårt befolkningsgrunnlag (eks: våre 6 mill. mot Spanias 46 mill.) og i lys av våre tidligere/historiske prestasjoner (eks: FIFA-rangering, gruppespill CL).

Så hvis vi skal gjøre et realt forsøk på å vurdere nivået på norsk spillerutvikling, altså hva vi har gjort og ikke nødvendigvis hva vi gjør nå, hvordan skal vi rangere og vurderer disse kriteriene i forhold til hverandre? Fotball handler (heldigvis) ofte om følelser og i mange sammenhenger blir disse følelsen…