tirsdag 16. september 2014

Norsk talentutvikling under lupen

 
Oppslagene har vært mange. Hvordan er egentlig ståa for norsk spillerutviking? Debatten har i midlertidig som vanlig vært preget av den grunnleggende todelingen innenfor norsk idrett. Sympatisørene for en elitedyrking basert på identifisering av de beste, mot en breddetanke hvor fokuset på mestring og egneutvikling i lys av lagkamerater og muligheter for alle.

For å ta det med en gang. Begge retningene har åpenbart viktige poeng som kan være avgjørende for utfallet av norsk talentutvikling. Og det er mye som tyder på at en retning noe i mellom disse ytterpunktene, vil være den mest opptimale måten å utvikle framtidens toppspillere og samtidig bidra til at mange barn og ungdom får en veldig spennende opplevelse som de tar med seg inn voksenlivet.

Men. Det er grunn til å ta for seg noen av de mange misforståelsene mellom disse retningene.

Statisk eller dynamisk talentforståelse
Disse retningene har en tendens til å forstå talent som noe statisk eller som noe dynamisk. Mens de eliteorienterte i større grad tenker at et talent er noe forutbestemt hvor de som er god i dag også kommer til å være de beste i framtiden, mens de breddeorienterte i større grad dysser ned talentene og er mer opptatt av at ferdigheter er noe som de fleste kan utvikle.

Utfordring: Forskning viser ikke sterk sammenheng mellom ferdigheter i ung alder og ferdigheter i voksen alder. Man kan derfor stå i fare for å miste mange talenter dersom man ikke er åpen for at ferdigheter kan utvikles. Fordelen for de utvalgte spillerne som blir satset på er at de får full oppmerksomhet og får tilgang til de beste trenings- og trenerresurrsene.
 
Treningsinnhold og mengde
Ettersom de eliteorienterte i hovedsak er opptatt av at de beste skal få muligheten til å utvikle seg har dette en tendens til å gå ut over de utøverne med svakere ferdigheter som ofte får lite oppmerksomhet. De breddeorienterte er i større grad opptatt av alle, kanskje noe på bekostning av både de svakeste og de sterkeste. Når det gjelder hva utøverne skal utvikle av ferdigheter så har de eliteorienterte en tendens til å fokusere på tidlig spesialisering, mens de breddeorienterte har nesten en avasjon mot dette, og er veldig opptatt av variasjon. 

Utfordring: Forskning har vist at man må skille mellom det man har kalt deliberate practise og deliberate play. Deliberate practise er systematisk, voksenstyrk aktivitet hvor trenerfeedback er sentralt, mens Deliberate play er lite systematisk, ikke voksenstyrt, mye omtalt som løkkefotball. Spillere som har nådd toppen har vist at de i barneår har drevet 20 % med deliberate practise og 80 % deliberate play, men at dette har snudd helt i slutten av tenårene (altså 80 % practise og 20 % play). De eliteorienterte viser stort fokus på å la spillerne trene mye, noe som åpenbart fører til at spillerne oppnår gode ferdigheter i ung alder.  
 
Trenerne (til hvem)
De eliteorienterte er opptatt av kompetente trenere også i barneidretten, mens breddeorienterte i stor grad er kjennetegnet av foreldretrenere. Det trenger i utgangspunktet ikke være noe misforhold mellom kompetanse og forledretreneren. Det åpenbare spørsmålet er hvilken kompetanse trenere i barneidretten er avhengig av. Det sentrale stikkordet er pedagogiske evner.

Utfordring: Fagutdannende trenere i barneidretten er totalt urealistisk rent økonomisk. Men behovet for komptanse i barnefotballen er åpenbar og bør også være avgjørende for foreldretrenerne. Mange av foreldretrenerne er dessverre også veldig opptatt av de beste spillerne på laget (ofte egne barn) og ser ikke spillerne med svakere ferdigheter. I en slik sammenhengen er kompetanse irrelevant, dersom ikke alle spillerne får utbytte av denne kompetansen.

Idrettens generelle nytteverdi
Når alt kommer til alt så handler det kanskje om hva som er idrettens grunnleggende oppdrag. Dersom idretten skal være en samfunnsaktør som er til for alle, men som også skal framheve viktige verdier som fellesskap, læring, likhet og fair play, så betyr dette at man skal gi alle muligheten uavhengig av talent og kortsiktige ambisjoner (på tvers av barrierer som økonomi, oppfølging og sosiale ressurser).

Utfordring: Det er vanskelig å legitimere dette samfunnsansvaret dersom man skal ekskludere spillere allerede fra barnealder. På den andre side må det være lov å stille krav til deltakerne og deres engasjement. Men disse kravene må stå i forhold til spillernes alder og ambisjoner.

Konklusjon
Ikke la misforstått snillisme bli bekreftet i breddeidretten, men la fokuset på ferdighetslæring i trygge omgivelser, hvor prøving og feiling står i fokus. Ikke la det antatte fokuset på tidlig utvelgelse bli bekreftet, men la alle spillere få utfordringer på grensen av det de klarer å prestere. Starter vi for alvorlig for tidlig vil mange av også de beste miste motivasjonen og mestringsfølelsen og falle fra, mens starter vi for sent vil mange ikke rekke å forbedre sine ferdigheter for å kunne nå toppen.