Gå til hovedinnhold

Når idrettsforskere blir misforstått - kan fotballtalenter virkelig trene for mye?

Fredag 16 januar presenterte TV2 sporten resultater fra et forskningsprosjekt som har fulgt et juniorlag i en tippeligaklubb med tanke på treningsbelastning både innenfor og utenfor egen klubb. Prosjektet kalt "veien til toppen" har hatt til hensikt å se nærmere på en vanskelig fase for mange av de beste spillerne i landet. Spillerne brukte derfor et akselerometer, (en avansert skritteller som måler vertikal bevegelse) i 3 ulike uker i løpet av den samme sesongen (ble brukt i alle timer de var våkne), i tillegg til at de svarte på et spørreskjema i starten og slutten av sesongen. Hovedfokuset er derfor på å forstå helhetssituasjonen til spilleren, ikke bare det som foregår på trening.

Hovedpoenget i nyhetsoppslaget har provosert mange: Fotballtalenter trener for mye. Reaksjonene har vært mange. Kan virkelig forskere gå ut å si noe så dumt. Fotballtalenter må da trene mye for å bli framtidens toppspillere, det trenes jo alt for lite bare se oppslagene om tippeligalagene!

Vel, vårt hovedpoeng med artikkelen som er publisert i Journal of sports science and medicine poengterer at spillerne i vår studie trener veldig mye i alle våre 3 målte uker i løpet av sesongen (mars, juni og oktober), hvor vi ikke fant signifikante forskjeller mellom ukene. Likevel finner vi at det var store variasjoner mellom treningene i intensitetsnivå mellom de ulike treningene. Altså at det foretas en justering av aktivitetsnivået slik at det totale aktivitetsnivpet blir likt mellom ukene. På direkte spørsmål svarte 60 % av spillerne i etterkant av sesongen at de opplevde at de hadde en høy både fysisk og psykisk belastning. Men 40 % av spillerne svarte at de mente at det var store variasjoner i belastningen i løpet av sesongen.

For å forklare våre resultater så poengterer vi at juniorspillere er i en vanskelig situasjon/konflikt i forhold til koblingen mellom skole og fotball. Vi vet at de fleste går idrettsfaglig retning på videregående skole, noe som gjør at de trener mye både på dagtid og på kveldstid. Forskning har i sterk grad dokumentert at forholdet mellom skole og idrett ofte er konfliktfylt hvor spilleren blir stående i et spenningsfelt, hvor begge aktørene ønsker å ha mest kontroll over spilleren. Vårt hovedpoeng er derfor at noen bør ha kontroll over totalbelastningen til spilleren. Hvis man ikke har oversikt over dette vil det for bli for mye lik belastning for spillerne, noe som kan hindre utviklingen til spilleren.

Disse poengene har tydeligvis ikke kommet godt nok fram i dette nyhetsoppslaget (selv om dette er tydelig i artikkelen). Noen av innspillene som har kommet i etterkant har handlet om kvalitet, man må da trene mye og det mentale er viktig.

  • Kvaliteten på treningen er åpenbart avgjørende. Og dette er jo også et av hovedpoengene i vårt studie. Dersom spillerne trener for mye likt så vil dette kunne gå ut over kvaliteten, men også omfanget av treningen. I tillegg så vil en liten variasjon i treningsinnholdet også begrense ferdighetsreportoaret til spilleren. Det er nok ikke veldig godt dokumentert at trenignsmengde vil overgå treningskvalitet. Men man må åpenbart trene mye, men spørsmålet er hvor mye.
  • Forskning viser at det er en sammenheng mellom treningsmengde og ferdigheter. Men forsknignen poengterer noen nyanser ifht dette. Man skiller mellom deliberate practise (organisert trening) og deliberate play (egentrening). Hvor man har behov for mye play som også tidlig i tenårene og så øker mengden practise etterhvert som man avslutter tenårene. Ødegaard blir ofte dratt fram som eksempelet som bekrefter at man må trene mye. Og ja absolutt, for det som kjennetegner han er at han trener mye play altså mye egentrening, noe som bekrefter forskning på dette forskningsfeltet internasjonalt. Så la spillerne trene mye egenorganisert hvor de kan regulere intensitet og mengde selv.
  • Vårt forskningsprosjekt har inkludert spørmål knyttet til også den mentale belastningen. Og spillerne svarer at denne belastningen er stor. Men man må huske på at man ikke kun kan se isolert på hva som foregår på trening for å forstå spillerne. Mange trenere snakker om 24 timers utøveren. Og ja da må vi inkludere at skole også selvfølgelig er belastende både fysiske og mentalt. Forholdet mellom trening og restitusjon er godt dokumentert og praktisert i idretten, og bør tas hensyn til i et spillerutviklingsperspektiv. 
Det er lett å påstå at mer trening vil være den beste løsningen for å øke ferdighetsnivået i norsk fotball. Men å påstå at dersom man bare trener mer så blir man bedre, er latterlig uten å ta hensyn til treningsgrunnlaget og de individuelle behovene til spillerne. Hvis man argumenterer for at det ikke eksisterer et tak for hvor mye fysisk trening man kan gjennomføre så blir det meningsløst å diskutere spillerutvikling med rot i virkeligheten.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ny bok i februar: De norske fotballtalentene

Et års arbeid begynner å nærme seg slutten og de siste ordene i boken er skrevet. Boken som det har tatt 10 år å samle data til (med bruk av årlige spørreskjema til spillerne), skrev seg på mange måter selv. Boken som handler om de beste av de beste blant fotballtalentene, de aldersbestemte landslagsspillerne, de beste spillerne innenfor et helt årskull (født 1991). Utvalget i boken skulle tilsi at dette ble en brukermanual; hvordan ende opp som en profesjonell fotballspiller. Realiteten viste seg at det ikke er så enkelt. For alle spillerne endte ikke opp som profesjonelle spillere, selv om de sannsynligvis hadde de beste forutsetningene. Forutsetninger er derfor tydeligvis ikke nok.

Talent er heller ikke nok, om vi definerer spillerne i dette utvalget som de mest talentfulle spillerne i hele Norge, innenfor sitt årskull. Både forutsetningen og talent handler om noe uforløst. Noe som kan bli, men som ikke nødvendigvis slår til. Litt flåsete så betyr dette at forutsetninger ikke er e…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skol…