Gå til hovedinnhold

Bør en bønn fra en benkesliter i barnefotballen bli hørt? Og kan den ha noe med ordentlig spillerutvikling å gjøre?

Han er nok ikke unik, journalisten i Bergens avisen, Tormod, som står fram og gir benkesliterne (i barneidretten!) et ansikt. Tormod var antagelig en av de man i mangel på et begrep kaller "de dårlige", som raskt fikk klare signaler fra treneren om at det kanskje ikke var fotballspiller han skulle bli, med lite spilletid og lite oppmerksomhet. Likevel fikk han premie for treningsoppmøte, muligens noe motvillig fra trenerens side, for det er jo en oppmuntring til at han fortsatt skal være med på laget! Tormod var nok en tøffing. Å motta slik urettmessig psykisk motstand er tøft, åpenbart. Men han stod i det, antagelig mye på grunn av bestekompisen Håvard. For bestekompiser holder sammen på tross av forskjeller i ferdighetsnivå. Dette er ikke noe unikt. For snart 30 år siden påpekte Bloom (1985) at unge utøveres utvikling er preget av venner, foreldre og treneren. Cote (2003) har fulgt opp dette og snakker om sampling years (innhøstning) i barneidretten, får så mye generell erfaring at du har en så unik bevegelseserfaring at du har en god fysikk, motorikk og treningsgrunnlag for å kunne utvikle deg til en toppidrettsutøver. Hovedpoenget til begge var at dersom man skal utvikle framtidens utøvere, så må man unngå foreldre og trenerpress, skape et trygt utviklingsmiljø for alle, også de svakeste fordi de har kamerater som kanskje også slutter dersom han svake gjør det (nei, de skriver ikke dette sånn rent eksplisitt, men det er hovedessensen).

Kanskje paradoksalt (tilfeldig?) nok går UEFA sin breddekonferanse av stabelen i Oslo i disse dager. En konferanse hvor Norge bli hyllet for sin vellykkede barne-og ungdomsidrett. Det er ikke vanskelig å være enig i denne hyllesten, mye i norsk barne- og ungdomsfotball er absolutt noe å applaudere for. Den enorme deltakelsen i barnefotballen kanskje spesielt. At man sliter med at mange av disse spillerne ikke ønsker å være med lenger når de kommer i ungdomsalder, er ikke bare et urovekkende problem, men også en naturlig og sunn prosess hvor man finner andre idretter eller andre fritidsaktiviteter som mer attraktiv. Likevel er Tormod nok inne på mye av essensen i overgangen fra barneidretten til ungdomsidretten, nemlig fordeling av spilletid og hvem som får oppmerksomhet fra trenere, ledere og dermed også ofte de andre spillerne (+ foreldre) på laget. Det som er forhåpentligvis noe annerledes for Tormod sammenlinget med andres opplevelse er at denne virkeligheten kom mye raskere for ham. At trenere i barneidretten fryser ut og lar være å la enkelte spillere få spilletid og oppmerksomhet, er vel kanskje et symbol på at man ikke har skjønt mye av hvordan unge spillere utvikler seg. Man kan kalle dette vinnerinstinkt, fasinasjonen for talentene eller ønske om å bidra som trener, men faktum er at vi har en del forskning som viser at press om ferdigheter og prestasjon i ung alder oftere er en hindring for utvikling enn en forutsetning. Tenke seg til?! En meget klok fotballtrener (ja han har trente eliteserielag så han vet hva han snakker om) spillerutvikling er et maraton IKKE en spurt. La oss håpe at det ikke blir så mye spurting i barneidretten, i hvertfall ikke etter noe annet enn ballen. Moroa starter i disse dager og la den bli nettopp det, morro for alle, så får framtiden vise hvem som har det så moro med fotballen at det ender opp som en jobb. Stig Inge Bjørnebye hadde det tydeligvis så morro at det ble en jobb ut av det. Men starten var ikke slik. Håper at han kan være bevis nok for de som tviler!

Kommentarer

  1. Meget interessant studie - som gammel benkevarmer kan jeg relatere mig til dette :-). Sport og spill bør ikke delegeres men deles av alle barn

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

8 år som blogger - 100.000 lesere (samlet for hele perioden vel og merke..)

Den 2. mai 2010 startet jeg bloggen Norske fotballtalenter - veien til toppfotballen, en blogg som hadde til hensikt å skrive om nettopp norske fotballtalenter og deres vei mot en potensiell profesjonell fotballkarriere. Fascinasjonene for fotballtalentene er enorm, (på lik linje med de fleste som definert som unge talenter) og kan nok lett knyttes til en nysgjerrighet til om (ofte det lokale) talentet slår ut i full blomst og potensialet til spilleren ikke bare blir et uforløst potensial, som for de fleste talenter.

Forklaringene rundt hvorfor enkelte spillere lykkes og hvorfor (ofte) de største talentene ikke lykkes, er komplisert og kan forklare mye av fascinasjonen for talentene, ettersom forskningen innenfor talentutvikling i liten grad har klart å beskrive en tydelig "vei" mot å bli en profesjonell fotballspiller. Spillernes vei mot målet er ofte ganske ulik, selv om man ser noen likhetstrekk som at de har trent mye, hatt dyktige trenere og taklet/ kommet gjennom den v…

Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i…

Historisk god spillerutvikling i norsk fotball?

Etter at nok et VM uten at det norske herrelandslag deltok, så fikk norsk fotball likevel en liten opptur ettersom G19 landslaget kvalifiserte seg til U20 VM i polen i 2019, og J19 landslaget tok bronse i EM. Som fotballnasjon så måler vi oss naturlig nok etter prestasjonene til våre senior-landslag og våre toppklubbers prestasjoner i de europeiske cupene, men også delvis etter resultatene til våre aldersbestemte landslag. Et viktig supplement til denne målestokken er imidlertid at resultatene også ofte sees i sammenheng med vårt befolkningsgrunnlag (eks: våre 6 mill. mot Spanias 46 mill.) og i lys av våre tidligere/historiske prestasjoner (eks: FIFA-rangering, gruppespill CL).

Så hvis vi skal gjøre et realt forsøk på å vurdere nivået på norsk spillerutvikling, altså hva vi har gjort og ikke nødvendigvis hva vi gjør nå, hvordan skal vi rangere og vurderer disse kriteriene i forhold til hverandre? Fotball handler (heldigvis) ofte om følelser og i mange sammenhenger blir disse følelsen…