Gå til hovedinnhold

Må fokuset i norsk barne- og ungdomsidrett være sort - hvit?

Eksempel på oppslag som bidrar til en noe sort-hvit framstilling.

Ja, takk, begge deler, sier Ole Brumm. Kan han ha rett? 


Spørsmålet er om hans tilnærming til vanskelig valg kan overføres til utviklingen av norsk barne- og ungdomsidrett. For debatten om innholdet og intensjonen med norsk barne- og ungdomsidrett, har en klar tendens til å bli veldig sort - hvit og med klare motsetninger. Disse to motsetningen går på om idretten er en lærings- og mestringsarena for alle som ønsker å være med, eller en arena for de flinke prestasjonsorienterte som har potensialet til å bli framtidens toppidrettsutøver. Standpunktet mange tar i denne diskusjonen danner grunnlag for vår forståelse av hva norsk barne- og ungdomsidrett skal være.

Frontene står steile mot hverandre. Hovedutfordringen for begge "leirene" kan i midlertidig være ordbruk. Disse debattene bærer preg av en masse ord og uttrykk som åpenbart ikke defineres helt likt og som kanskje ikke engang omhandler samme tema. Ord som talent, spesialisering, hospitering, differensiering, topping og spissing er velbrukte i denne sammenhengen. Men hva ligger egentlig i disse ordene? La oss se nærmere på disse:

Talent; det finnes mange definisjoner som på peker betydningen av spesifikke ferdigheter, på minimum nasjonalt nivå, men hvor sosiale rammefaktorer og sosialt miljø er avgjørende for utviklingen. Grovt sett skiller Ommundsen (2011) mellom det snevre og utvidede talentbegrepet, hvor man i det snevre har en gruppe talenter som er talenter, mens det utvidede peker på at dette avhenger av utviklingen til utøveren og er noe du kan være men som du også kan miste.
Forskningslitteraturen skiller her mellom selektering og identifisering. Selektering handler om å plukke ut de beste spillerne på et gitt tidspunkt (plukke spillere til en kamp), mens identifisering handler om å predikere hvilke spillere som har det største utviklingspotensialet i framtiden. Noe forenklet vil man kunne si at læringsorienterte vil ta utgangspunkt i det utvidede talentbegrepet, mens de prestasjonsorienterte vil ha fokus på det snevre talentbegrepet. Men dette trenger ikke alltid være tilfelle da de grovt sett ulike intensjonene kan være den samme men at veien til målet vurderes på ulike måter.

Spesialisering; mange tenker på at man kun kan drive med en idrett når man spesialiserer seg, mens andre fokuserer på at du da har tatt et valg om en primær idretts om man driver året rundt, men hvor man utenfor konkurransesesongen driver med andre aktiviteter/idretter. Når de fleste snakker om spesialisering, tenker de nok på at man bedriver en idrett og at trening foregår med liten grad av variasjon. Dette trenger ikke nødvendigvis være tilfelle da det kan være store forskjeller i innholdet på trening og variasjon i belastning både innenfor, men også mellom idretter.

Hospitering; blir kort oppsummert omtalt som at man spiller med utøvere som er eldre enn seg selv, for å få en mer optimal matching. Hospitering kan i midlertidig også foregå innenfor egen aldersgruppe, hvor man har tilhørighet til et 2. lag f.eks., men får muligheten til å prøve seg på 1. laget.

Differensiering; handler ofte om at man må skille mellom utøverne på samme lag for å la de få en mer optimal utfordring ut ifra deres ferdighetsnivå, sees ofte i sammenheng med hospitering. Hovedargumentet for å forta differensiering, at å skille utøverne etter ferdighetsnivå, hvor argumenter som kjedsomhet, ta de beste på alvor og mer alvor blant de beste, ofte er framtredende.

Topping; blir ofte assosiert med å spille med det beste laget ut ifra ferdighetsnivået til utøverne på et gitt tidspunkt (å toppe laget i en fotballturnering). Kan sees i sammenheng med bruken av ordet selektering, brukt i forskningslitteraturen. Topping av lag er en faktor som gir korttids gevinst, ved at man lar de antatt beste spillerne på et tidspunkt spille sammen, for å oppnå et så optimalt resultat som mulig. Utfordringen er at dette ofte medfører at man har et primært fokus på lagets prestasjoner og ikke vurderer i hvilken grad den individuelle utøveren forbedrer seg eller ikke.

Spissing; kan i mange sammenhenger sees i sammenheng med differensiering og spesialisering. Spissing handler ofte om å la de antatt beste utøverne må muligheten til å utvikle seg, uten at de svakeste utøverne skal holde de antatt beste utøverne igjen. Naturlig å se i sammenheng med topping av lag, men kan ha en noe lengre tidsaspekt, hvor man satser på enkelte spillere foran andre og kan dermed igjen sees i sammenheng med det snevre talentbegrepet, fordi kriteriene for å satse på enkelte foran andre baserer seg på den grunnleggende forskjellen mellom hvordan ferdigheter utvikles.

En slik oppsummering kan ofte forbigås med et skuldertrekk og hvor man stiller spørsmålet - hva så? Vel grunnlaget for hvordan vi forstår utvikling og hvordan ferdigheter kan vurderes og erverves ligger i vår forståelse av disse begrepene, som i stor grad henger sammen.

Skritt en mot å forstå hverandres utgangspunkt er å forstå hva den andre parten mener - FØR man foretar sine vurderinger og avfeier motpartens argumenter.

Min påstand er at disse to utgangspunktene ikke står så langt fra hverandre og at de kan integreres. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Ny bok i februar: De norske fotballtalentene

Et års arbeid begynner å nærme seg slutten og de siste ordene i boken er skrevet. Boken som det har tatt 10 år å samle data til (med bruk av årlige spørreskjema til spillerne), skrev seg på mange måter selv. Boken som handler om de beste av de beste blant fotballtalentene, de aldersbestemte landslagsspillerne, de beste spillerne innenfor et helt årskull (født 1991). Utvalget i boken skulle tilsi at dette ble en brukermanual; hvordan ende opp som en profesjonell fotballspiller. Realiteten viste seg at det ikke er så enkelt. For alle spillerne endte ikke opp som profesjonelle spillere, selv om de sannsynligvis hadde de beste forutsetningene. Forutsetninger er derfor tydeligvis ikke nok.

Talent er heller ikke nok, om vi definerer spillerne i dette utvalget som de mest talentfulle spillerne i hele Norge, innenfor sitt årskull. Både forutsetningen og talent handler om noe uforløst. Noe som kan bli, men som ikke nødvendigvis slår til. Litt flåsete så betyr dette at forutsetninger ikke er e…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …

Har vi noe å lære av fotballen på Island?

Svaret er åpenbart ja, på lik linje med at vi har lært av tysk, spansk og senest belgisk fotball. Men både underveis og etter Island sine prestasjoner i EM har flere tatt til ordet for å kopiere Island (mange av disse er riktig nok islendinger). Svaret på det siste er et ubetinget NEI!

For å starte med det viktigste. Prestasjonene til Island i EM er ikke et resultat av dagens barne og ungdomsfotball på Island. Prestasjonene (overprestasjonene sådan) er et resultat av barne- og ungdomsfotballen for 10-15 år siden. Mange av innspillene har likevel satt likhetstegn mellom Island sine prestasjoner og dagens barne- og ungdomsidrett. Jeg vil derfor ta for meg noen av disse innspillene.

Matthías Vilhjálmsson og Eidur Gudjohnsen har kritisert den norske spillerutviklingsmodellen, hvor de har flere ankepunkter som gjør at de ikke synes norsk fotball følger den islandske suksessoppskriften:

- Min sju år gamle sønn trente sin siste fotballtrening før ferien på tirsdag, og de starter igjen når skol…