Gå til hovedinnhold

Må fokuset i norsk barne- og ungdomsidrett være sort - hvit?

Eksempel på oppslag som bidrar til en noe sort-hvit framstilling.

Ja, takk, begge deler, sier Ole Brumm. Kan han ha rett? 


Spørsmålet er om hans tilnærming til vanskelig valg kan overføres til utviklingen av norsk barne- og ungdomsidrett. For debatten om innholdet og intensjonen med norsk barne- og ungdomsidrett, har en klar tendens til å bli veldig sort - hvit og med klare motsetninger. Disse to motsetningen går på om idretten er en lærings- og mestringsarena for alle som ønsker å være med, eller en arena for de flinke prestasjonsorienterte som har potensialet til å bli framtidens toppidrettsutøver. Standpunktet mange tar i denne diskusjonen danner grunnlag for vår forståelse av hva norsk barne- og ungdomsidrett skal være.

Frontene står steile mot hverandre. Hovedutfordringen for begge "leirene" kan i midlertidig være ordbruk. Disse debattene bærer preg av en masse ord og uttrykk som åpenbart ikke defineres helt likt og som kanskje ikke engang omhandler samme tema. Ord som talent, spesialisering, hospitering, differensiering, topping og spissing er velbrukte i denne sammenhengen. Men hva ligger egentlig i disse ordene? La oss se nærmere på disse:

Talent; det finnes mange definisjoner som på peker betydningen av spesifikke ferdigheter, på minimum nasjonalt nivå, men hvor sosiale rammefaktorer og sosialt miljø er avgjørende for utviklingen. Grovt sett skiller Ommundsen (2011) mellom det snevre og utvidede talentbegrepet, hvor man i det snevre har en gruppe talenter som er talenter, mens det utvidede peker på at dette avhenger av utviklingen til utøveren og er noe du kan være men som du også kan miste.
Forskningslitteraturen skiller her mellom selektering og identifisering. Selektering handler om å plukke ut de beste spillerne på et gitt tidspunkt (plukke spillere til en kamp), mens identifisering handler om å predikere hvilke spillere som har det største utviklingspotensialet i framtiden. Noe forenklet vil man kunne si at læringsorienterte vil ta utgangspunkt i det utvidede talentbegrepet, mens de prestasjonsorienterte vil ha fokus på det snevre talentbegrepet. Men dette trenger ikke alltid være tilfelle da de grovt sett ulike intensjonene kan være den samme men at veien til målet vurderes på ulike måter.

Spesialisering; mange tenker på at man kun kan drive med en idrett når man spesialiserer seg, mens andre fokuserer på at du da har tatt et valg om en primær idretts om man driver året rundt, men hvor man utenfor konkurransesesongen driver med andre aktiviteter/idretter. Når de fleste snakker om spesialisering, tenker de nok på at man bedriver en idrett og at trening foregår med liten grad av variasjon. Dette trenger ikke nødvendigvis være tilfelle da det kan være store forskjeller i innholdet på trening og variasjon i belastning både innenfor, men også mellom idretter.

Hospitering; blir kort oppsummert omtalt som at man spiller med utøvere som er eldre enn seg selv, for å få en mer optimal matching. Hospitering kan i midlertidig også foregå innenfor egen aldersgruppe, hvor man har tilhørighet til et 2. lag f.eks., men får muligheten til å prøve seg på 1. laget.

Differensiering; handler ofte om at man må skille mellom utøverne på samme lag for å la de få en mer optimal utfordring ut ifra deres ferdighetsnivå, sees ofte i sammenheng med hospitering. Hovedargumentet for å forta differensiering, at å skille utøverne etter ferdighetsnivå, hvor argumenter som kjedsomhet, ta de beste på alvor og mer alvor blant de beste, ofte er framtredende.

Topping; blir ofte assosiert med å spille med det beste laget ut ifra ferdighetsnivået til utøverne på et gitt tidspunkt (å toppe laget i en fotballturnering). Kan sees i sammenheng med bruken av ordet selektering, brukt i forskningslitteraturen. Topping av lag er en faktor som gir korttids gevinst, ved at man lar de antatt beste spillerne på et tidspunkt spille sammen, for å oppnå et så optimalt resultat som mulig. Utfordringen er at dette ofte medfører at man har et primært fokus på lagets prestasjoner og ikke vurderer i hvilken grad den individuelle utøveren forbedrer seg eller ikke.

Spissing; kan i mange sammenhenger sees i sammenheng med differensiering og spesialisering. Spissing handler ofte om å la de antatt beste utøverne må muligheten til å utvikle seg, uten at de svakeste utøverne skal holde de antatt beste utøverne igjen. Naturlig å se i sammenheng med topping av lag, men kan ha en noe lengre tidsaspekt, hvor man satser på enkelte spillere foran andre og kan dermed igjen sees i sammenheng med det snevre talentbegrepet, fordi kriteriene for å satse på enkelte foran andre baserer seg på den grunnleggende forskjellen mellom hvordan ferdigheter utvikles.

En slik oppsummering kan ofte forbigås med et skuldertrekk og hvor man stiller spørsmålet - hva så? Vel grunnlaget for hvordan vi forstår utvikling og hvordan ferdigheter kan vurderes og erverves ligger i vår forståelse av disse begrepene, som i stor grad henger sammen.

Skritt en mot å forstå hverandres utgangspunkt er å forstå hva den andre parten mener - FØR man foretar sine vurderinger og avfeier motpartens argumenter.

Min påstand er at disse to utgangspunktene ikke står så langt fra hverandre og at de kan integreres. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

8 år som blogger - 100.000 lesere (samlet for hele perioden vel og merke..)

Den 2. mai 2010 startet jeg bloggen Norske fotballtalenter - veien til toppfotballen, en blogg som hadde til hensikt å skrive om nettopp norske fotballtalenter og deres vei mot en potensiell profesjonell fotballkarriere. Fascinasjonene for fotballtalentene er enorm, (på lik linje med de fleste som definert som unge talenter) og kan nok lett knyttes til en nysgjerrighet til om (ofte det lokale) talentet slår ut i full blomst og potensialet til spilleren ikke bare blir et uforløst potensial, som for de fleste talenter.

Forklaringene rundt hvorfor enkelte spillere lykkes og hvorfor (ofte) de største talentene ikke lykkes, er komplisert og kan forklare mye av fascinasjonen for talentene, ettersom forskningen innenfor talentutvikling i liten grad har klart å beskrive en tydelig "vei" mot å bli en profesjonell fotballspiller. Spillernes vei mot målet er ofte ganske ulik, selv om man ser noen likhetstrekk som at de har trent mye, hatt dyktige trenere og taklet/ kommet gjennom den v…

Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i…

Fokus på fotballtalentene i mediene - et overdrevet fokus?

I dagens VG kunne man lese at Erland Johnsen, aldersbestemt landslagstrener for G17, er bekymret for norske fotballtalenters voldsomme medieeksponering. Bekymringene er i midlertid ikke nye, men kommer kanskje som en respons på at Johnsen sine spillere har fått økt oppmerksomhet ettersom de som et av få årskull gjennom tidene har klart å kvalifisere seg til et EM-sluttspill. Hans bekymringer blir vel heller ikke mindre av å se sin tidligere elev Martin Ødegaard sin eksponering i media.

Et dilemma som Johnsen drar opp som kanskje er noe nytt, er at norske toppklubber ikke ønsker at 17 årige spillere skal dra på aldersbestemt landslagssamling, men i stedet være tilgjengelig for klubbens A-lag. Det må vel kunne sies at Eliteserien ikke er fullstappet av 17 åringer med mye spilletid, men en økende trend kan være bekymringsverdig. 17-åringer i Eliteserien er vel og skal være unntaket.

Han poengterer at når han besøker andre land så er de mer beskyttende ovenfor spillerne, og legger inn et …