En viktig NRK undersøkelse

NRK sporten sin undersøkelse av dagens toppidrettsutøvere (N137) har selvfølgelig skapt diskusjon både i bredde- og toppidretten på en rekke av funnene fra undersøkelsen. Likevel har de største kontroversene vært knyttet til tema som; treningsmengde, alder for spesialisering, og om toppidrettsutøverne var barnestjerner. Som forsker setter jeg stor pris på å muligheten til å kommentere funnene, selv om dette kan være en utfordring at flere timer med samtaler brytes ned til sekunder. Litt på lik linje med debatten som ofte oppstår i etterkant, hvor bruddstykker blir diskutert uten å se på helheten. 

 

Så la meg avklare litt mer om denne helheten. For det første er det veldig naturlig å søke etter en fasit for hvordan man utvikler toppidrettsutøvere. Men to av mine forskningskollegaer fra NIH har poengtert, at det egentlig ikke finnes en fasit, ettersom en fasit vil indikerer at du vil oppnå det samme hver gang. Nesten som å settes sammen bokhyllen Billy fra IKEA, hvor om du har de samme delene, og om du setter de sammen riktig blir hyllen helt lik uansett om du setter den sammen i Norge eller Australia. Men vi er et produkt av våre gener og det miljøet og kulturen vi påvirkes av, og dette miljøet og kulturen er i tillegg i konstant utvikling/prosess på basis av hendelser. Så litt filosofisk blir vi som individer og gruppe stadig nye versjoner av oss selv, selv om mange vil argumentere at vi egentlig endrer oss lite ifht handlinger og holdninger. Og at vi kanskje i større grad er opptatt av å få bekreftet at avkreftet det vi allerede «visste» eller «mener» (ref: det amerikanske presidentvalget), noe som kan være en utfordring i slike diskusjoner.  

 

Men hvorfor finnes det ikke en fasit for hvordan man utvikler toppidrettsutøvere? Det enkle svaret er å se på toppidrettsutøverne. De er ulike og har ulike erfaringer på godt og vondt som i sum har gjort at de ble toppidrettsutøvere. Likevel kan vi snakke om kjennetegn som i større grad relateres til idrettsutøverne som ender opp som toppidrettsutøvere, altså i form av mønster.

 

Så la oss gå gjennom de omdiskuterte temaene fra NRK Undersøkelsen:

 

Treningsmengde:

Selvfølgelig har toppidrettsutøverne trent mye, og de har trent mye egenorganisert, med lek og moro slik undersøkelsen viser. Og forklaringen på de store treningsmengdene i undersøkelsen til NRK vil kunne forklares av denne egenorganiserte aktiviteten. Men de har også trent mye organisert. For å kunne trene så mye (14,7 timer i uka som 12 åringer og 19,3 timer som 16 åringer i NRK undersøkelsen), så må man synes at de aktivitetene man holder på med er morsom, ellers har man ikke orket. Det er vanskelig å estimere hvor mange timer som må til (organisert og egenorganisert), og mange av utøverne som lykkes har nok vært for opptatt av å ha det gøy til å telle timer. Det er også åpenbare metodiske utfordringer (bias) med å huske 10 år tilbake i tid. Jeg har nok en mistanke om at utøverne i NRK undersøkelsen har tenkt på alle former for fysisk aktivitet som trening. Som blant annet Gjert Ingebrigtsen poengtet i diskusjonen på NRK, så kan det å holde på med flere idretter føre til at man trener for mye, en bekymring jeg har snakket om flere ganger tidligere, blant annet i VG. Den gangen var det snakk om for mye trening innenfor fotball, hvor spillere i videregående skole alder blir oppfattet som talenter og trener med flere lag og økt belastning på idrettslinje i videregående skole. Den gang var tilbakemeldingen fra enkelte profilerte trener og ledere i toppfotballen, at det ikke går an å trene for mye, noe som var og er litt skremmende, for unge spillere i disse klubbene. Et viktig skille i forskningslitteraturen er mellom deliberate practice (Ericsson) (organisert, systematisk trening, med et tydelig mål og trener tilstede) og deliberate play (Cöté) som er lekaktivitet uten voksenstyring, men som kan være en ren håndballtrening eller hopptrening på ski. Mange har relatert deliberate practice til 10.000 timers regelen, noe som er feil og i liten grad dokumentert i forskningen. Selv om mange har trent 10.000 timer så har dette ikke vært bare practice, men også inkludert play. For en utdypning om dette les artikkelen i forskning.no fra 2019. Men altså, ja du må ha trent mye i barne- og ungdomsårene for å ende opp som en toppidrettsutøver, men det handler også om kvalitet, som Ada Hegerberg har poengtert i samme diskusjon. Så det finnes få snarveier, det må trenes mye, men de som synes treningen er morsom vil selvfølgelig fortsette oftere enn de som ikke synes det samme. Og så må man på grunn av de mange timene kanskje også ha litt flaks at man ikke blir skadet, eller være så heldig at du har hatt trenere, foreldre eller andre som har fulgt med på treningsmengden i de tøffeste periodene. 

 

Alder for spesialisering:

Med spesialisering så menes det at man bare driver med en idrett som man ønsker å bli spesialist/ekspert i. Hvis du tar utgangspunkt i studier av toppidrettsutøvere har de fleste måttet gjøre dette. Altså de fleste har drevet med flere idretter i barndommen. Det varierer litt i omfang i form av treningsmengde og antall år de har drevet med sine andre idretter. En del av toppidrettsutøverne har likevel hatt det enkelte vil kalle en hovedidrett, altså den de kanskje likte best fordi den var morsomt å holde på med, var den beste sosiale arenaen eller den idretten de mestret og presterte best i. Ofte blir hovedargumentet for tidlig spesialisering at for å rekke store treningsmengder og for å oppnå gode ferdigheter i ung alder så må man starte tidlig. Mens andre vil hevde at å trene andre ting vil kunne ha enten negativ påvirkning på eller stjele tid fra hovedidretten. Om man skal tenke helt kynisk på dette er det veldig irrelevant hvor god man er i barne- og ungdomsårene om man ikke ender opp som en profesjonell utøver om det er det eneste målet. Den største utfordringen med tidlig spesialisering er at man kan trene ganske likt og dette kan gå ut over motivasjonen ettersom man skal trene systematisk og ganske likt i minimum 10 år og kanskje oftest 15 år om man begynner som 6 åring, når de fleste blir introdusert til idretten. Og forskning dokumenterer godt at det er en svak sammenheng mellom prestasjoner i barnealder og prestasjoner som seniorutøver. Som et eksempel så viste mitt forskningsprosjekt på aldersbestemte landslagsspillere over 10 år at de spillerne som ble selektert til G18 landslaget endte opp som profesjonelle spillere, mens 12 % av spillerne selektert til nasjonal talentsamling som 13/14 åringer ble profesjonelle på øverste nivå. 

 

Var de barnestjerner:

Hele 70% av jentene og 42,5 % av guttene som ble toppidrettsutøvere definerte seg selv som barnestjerner. Den viktigste faktoren her er at de fleste da tydeligvis opplevde høy grad av mestring i sin idrett. Det er utvilsomt viktig at man har utvikling for både motivasjon og ambisjoner, for å gjennomføre treningstimene vi har vært inne på. Det kan nok likevel være at målestokken disse utøverne har brukt har vært noe lokalt, altså at man har sammenlignet seg med lagkamerater eller lokale konkurrenter. Som vi vet, har en god del av toppidrettsutøverne oppvokst på mindre steder hvor en big fish little pond effekt kan ha vært framtredende (en annen funfact er at de fleste har eldre søsken som de har fått utfordret seg mot). Big fish little pond går ut på at dersom du ikke har mange konkurrenter i nærområdet så er det «lettere» å hevde seg ifht prestasjonsnivå og man får positive tilbakemeldinger fra omgivelsene (lagkamerater, trenere, foreldre) noe som øker selvtilliten og ofte investeringen i aktiviteten. Noe av drawbacket er at enkelte blir definert som større talenter enn de er og at dette kan være tøft å håndtere mentalt når de møter konkurrenter som er bedre. Men igjen så spiller det liten rolle om man var barnestjerne eller ikke om man ikke klarer å holde ut til innspurten hvor muligheten til å bli en toppidrettsutøver avgjøres. 

 

Avslutning:

Så hvorfor er NRK sin undersøkelse viktig? Fordi den setter ord på en del viktige momenter rundt norsk bredde- og toppidrett. Og selv om det ikke finnes en fasit så får valg konsekvenser, hvor noen er lett å forutsi og andre noe verre. Men man skal ikke dekke seg bak at man ikke vet. For vi vet en del om de enkelte momentene som alder for spesialisering, hospitering osv. Men helheten er vanskeligere å forutse konsekvensene av. Så vi må fortsette å lete og erfare både som forskere, foreldre og trenere. Og kanskje ikke være så bastant på veien mot toppen. For den er lang, bratt og med ruskete vær, og selv om du er godt trent, har mye erfaring og har tatt høyde for de fleste scenarioer så trenger du også litt flaks slik at du får solskinn på toppen! Og har du fått litt solskinn underveis har du erfart at det er viktig å ta med solbriller. Da er solen ekstra kjærkommen og du blir heller ikke solbrent, fordi du har opplevd solskinn underveis. Lykke til på turen enten du er utøver, trener, leder, forelder eller lærer.