Import av benkeslitere - krise for norske talenter?

Faximile Bergens Tidene, 27 mars 2018

Debattene er til stadig tilbakevendende. Hvor mange utenlandske spillere bør være en del av norsk toppfotball, for å øke kvaliteten, men ikke ødelegge utviklingsmuligheten til de unge norske spillerne?

Antagelsene har vært der lenge. Jo flere utenlandske spillere den norske toppfotballen importerer, jo vanskeligere blir mulighetene for at våre egne talenter lykkes på grunn av økt (om i hele tatt reel?) konkurranse. I 2015 fant jeg sammen med handelshøgskole professor Harry Arne Solberg svaret som både gleder og bekymrer. Med utgangspunkt i Tippeligasesongene 2009-2012, så vi på forholdet mellom klubbenes budsjett, tabellplassering og nettopp bruk av spillere under 20 år.

Resultatene viste at økt antall utenlandske spillere gir færre muligheter for spilletid, på tross av at de ikke ødela muligheten for de unge spillernes mulighet til å bli en del av spillerstallen. Sagt på en annen måte så får spillerne være en del av de beste utviklingsmiljøene i norsk toppfotball, med kvalifiserte trenere, gode med- og motspillere og tilgang på det beste av utstyr og fasiliteter. Men, paradoksalt nok, så viste resultatene en negativ sammenheng mellom lagenes prestasjoner og antall utenlandske spillere. Det vil si at en annen logisk antagelse om at de utenlandske spillerne blir hentet til norsk fotball for å heve nivået ikke medfører riktighet.

Dette skulle bety at det bare var å sende ut de utenlandske spillerne og satse på talentene. Riktig så enkelt er det ikke. For det samme studiet viste at bruken av unge spillere hadde en negativ påvirkning på resultatet. Denne negative sammenhengen er ikke overraskende når man legger til faktorer om  hvorfor talentene har fått spilletid. Mye av spilletiden ble gitt i klubber som sannsynligvis ikke hadde mange andre alternativer (klubber lavt på tabellen). Det vil si de måtte bruke de uerfarne, unge spillerne, i verste fall i ukjente spillerposisjoner.

Skal vi fortolke det slik at det ikke er hensiktsmessig å satse på de unge talentene. Selvfølgelig ikke. Men det handler om måten disse unge spillerne får muligheten til spill på det øverste nivå i norsk toppfotball. Vi kan snakke om spilletid på basis av treneren eller spilleren premisser. Altså spilletid ut ifra spillerens behov eller trenerens behov. Dersom spilletid er ønskelig sett fra trenerens side og ikke på grunn av behov for spilletid i et spillerutviklingsperspektiv så er sannsynligheten for at begge mislykkes ganske stor. Men dersom spilletiden er en del av utviklingen til spillerne, med utfordringer tilpasset ferdighetene og med en forståelse av at man tester ut en uerfaren og mindre stabil spiller, så er sannsynligheten for å lykkes betraktelig større.

Les mer om studiet på nettsiden til journalen: Sport, Business and Management.

Nøkkelfunn:
  • Antallet utenlandske spillere reduserer spilletid mulighetene til unge spillere, men ikke antall spillere i stallen, altså de får trene med de beste men ikke spille
  • Utenlandske spillere forbedrer ikke prestasjonene til klubben
  • Klubbene med høyeste budsjett ga mer spilletid til U20 spillerne, de hadde også flere spillere i stallen
  • Delvis sammenheng mellom budsjett og plassering (poeng)
  • Mest suksessfulle klubbene ga mindre spilletid til unge spillere og færre spillere
  • U20 spillere hadde en negativt påvirkning på prestasjonene (ifht spilleminutt)
  • U20 spillerne får mellom 4 og 8 % av spilletiden i perioden og representerer 14-22 % av spillerne
  • Klubber som rykker opp bruker færre unge spillere og har færre i stallen.

Kommentarer

Populære innlegg